Litt tanker.. Vil få det ned ett sted.
Jeg er en mann som er sammen med en herlig jente. Elsker henne mye.
Vi har hus, ikke barn. Kanskje det aldri blir barn.. Vet ikke hva jeg vil lenger. Noen ganger vil jeg. Noen ganger ikke. Hun også.
Hun har vært en av de uheldige her i Norge. Er ikke viktig hvilke sykdommer, men hun har 2 ganske alvorlige og ødeleggende kroniske sykdommer. Er mye syk, sliten og har mye vondt. Har også slitt med angst siden barndommen. Det psykiske er ofte det vanskeligste å takle for meg.
En av de hadde vært nok for enhver. Men 3 sykdommer.. 
Blir så lei meg. Redd. Trist. På hennes vegne. Hun er fantastisk når hun har gode dager. Men de gode dagene føler jeg kommer sjeldnere nå.
Hun er med på alt, gjør det meste. Alltid full i angst eller smerte. Og «tar det ut» på meg i ettertid. Hun vet at hun gjør det.og hun hater det at hun gjør det. Vi har en god dialog mtp sykdom og begrensingene det ligger på oss. I det siste har hun begynt å si at jeg burde gå. At hun ødelegger for meg. Jeg kunne hatt det så mye bedre med en frisk kjæreste. For det meste er det angsten som snakker. Men hun sier at hun mener det til tider. Og jeg er begynt å tenke på det samme. Lever jeg det livet jeg vil leve? Med alle de begrensningene vi har fått? Har jeg det bedre alene? Eller med en annen?
Jeg kommer til å knuse hjertet hennes fullstendig i småbiter hvis jeg går. Og mitt. Hater meg sjøl for å i det hele tatt vurdere det. Får tårer i øyekroken når jeg skriver dette, mens hun sover i sengen ved siden av meg her. Men er dette livet jeg vil leve? Hun gjør ALT for meg. Står på 100%. Og jeg gjør alt jeg kan for henne. Vi er gode for hverandre. Men er det nok? Jeg vet ikke. Jeg vil at det skal være nok.
Nå skal jeg ligge de tankene fra meg, sovne inntil henne, nyte feriedagene våre og håpe formen hennes blir bedre. Du kommer aldri til å lese dette, men elsker deg vennen min.
Anonymous poster hash: ec520…77e
Anonymous poster hash: ec520…77e