Jeg har vært sammen med henne i to år, og vet ikke om jeg klarer mer. Når hun møtte meg, var hun ingenting. En flott jente, snill, sosial, det meste jeg verdsetter rundt en partner, men hun var 26 år, bodde hos sin mor, eide ikke nåla i veggen, var så langt unna livet hun har nå at det er helt utrolig.
Så blir vi sammen, etter ca. 6 måneder flytter hun inn i min leilighet. Frem til dette har hun mer eller mindre vært en gjest som har tilbragt mye tid hos meg. I denne tiden har hun passet på å rydde, sørge for at det ikke er noen «spor» etter henne. Iblant sov hun lenge mens jeg var på jobb, da jeg kom hjem var det som om jeg kom tilbake til et hotellrom. Det var helt luksus.
Nå, kjøpte vi hus «sammen». Det vil si, jeg kjøpte og hun har fått bli medlåntaker, slik at hun ikke trenger å betale meg «leie», uten å kunne gi noe til seg selv. Hun var med på å velge ut bolig, på to år har hun gått fra å bo i en stusslig leilighet med sin mor, til å komme inn i eget stort hus.
Men, nå er ho så rotete… noe så HELVETES rotete, at det går ikke an. Jeg har tatt opp dette så mange ganger, at jeg ikke klarer mer. Det siste året, har dette kostet meg energi flere ganger hver eneste uke. F.eks. i dag, hun sitter oppe lenge om natta, eter potetgull med dip og drikker øl. Jeg legger meg tidlig og må opp tidlig for å dra på jobb. Når jeg kommer hjem har hun nettopp dratt på jobb. Klokken er 16 og etter hva jeg ser, har hun nettopp stått opp og. På stuebordet ligger det potetgullrester. Skåla med dip står der med dip-posen og pulver som ligger utover hele. Hun har lagt askjetten fra frokosten i vasken, og ikke i oppvaskmaskinen. Klærne hennes ligger i en jævla haug på badegulvet. Sånn her må jeg leve.
Hver gang jeg sier ifra, legger hun seg flat. Jeg skrek til henne en gang, da virket det som hun tok det på alvor, så gikk det ti dager så var det like jævlig. Nå har jeg lyst til å kaste ho på hue og ræva ut fra «våres» flotte hjem. Så kan ho bo hos mora si i en 60 m2 leilighet, mens ho kan jobbe for luselønna si på kveldene.
Det som holder meg igjen, er min samvittighet, og at jeg tross alt er veldig glad i henne. Men akkurat nå, har jeg aldri vært så usikker på hva jeg bør gjøre før. Hun var så ryddig i starten av forholdet, nå er det såå motsatt. Jeg har aldri vært en person som har støv på hjernen, men i dette huset, må jeg ta ansvar for alt. Hvorfor kan hun ikke bare rydde litt etter seg, bidra mer i huset? Er det noe som feiler henne, som jeg overser og bør prøve å jobbe med? Eller er det rett og slett bare latskap?
Takker for tips.
Anonymous poster hash: 9f457…710