Det ble bare bygd fire Bugatti Type 57 SC Atlantic Coupéer, hvorav tre av dem eksisterer, som noen av verdens mest verdifulle biler. Utgangspunktet for Atlantic Coupé var en lettvektsprototype kalt «Aerolithe» som Jean Bugatti viste på Paris-utstillingen i 1935.
FORSVANT: Selve originalprototypen ble vist i 1935, men forsvant tidlig under krigen og har ikke dukket opp igjen.
Lettvektsstudie
Den var ikke kjørbar, og bygd i et materiale som het elektron, en legering av aluminium og magnesium. Vekten var lett, men legeringen var svært brennbar og dermed nærmest ubrukbar som karosserimateriale. Den kunne ikke sveises, og derfor ble bilen designet med karosseriplater som skulle klinkes sammen langs «sømmer» over midten av skjermene og taket.
NAGLET KAROSSERI: Siden karosseriet på originalen ble laget i elektron kunne det ikke sveises. Løsningen ble nagling av de store karosseribitene.
Etter utstillingen ble selve prototypen gjort kjørbar, vist i London og testkjørt i nærmere 195 km/t. I mellomtiden hadde man startet byggingen av de virkelige Atlantic Coupé-versjonene, basert på samme design. Selve prototypen ble borte uten spor og har hatt en mytestatus siden den tid.
Inspirasjonen
En av de som ønsket å gjøre noe med myten var kanadieren Christopher Ohrstrom, president i World Monuments Fund. I 2008 presenterte han ideen om en gjenskapning for restaureringseksperten David Grainger i The Guild of Automotive Restoration.
Med totalt bare et knapt dusin originalbilder av prototypen som utgangspunkt tente Grainger på utfordringen. Han ønsket å gjenskape en av de mest legendariske, men tapte bilene i historien.
ORIGINAL: Chassis og motor er original, så det gjør at bilen er en ekte Bugatti.
Bugatti-arkivet viste at det var chassis nummer 57103, så første oppgave ble å finne et så nært chassis som mulig. Utrolig nok fant han chassis 57104, det eldste kjente Type 57-chassiset. Det var komplett med den originale 3,3-liters rekkeåtteren og bakaksel, men uten karosseri. Et ideelt utgangspunkt for en så autentisk oppbygging som mulig.
Til minste detalj
Grainger og hans team valgte ingen snarveier underveis, hverken i materialvalg eller karosseribyggermetoder. Karosseriet ble bygd i magnesium, et materiale som er svært vanskelig å jobbe med. Alle gamle teknikker ble plukket frem for å skape en så autentisk kopi som mulig, fra ytterst til innerst.
TRO MOT ORIGINALEN: Kopien er gjenskapt med fokus på alle detaljer.
Uten bilder av interiøret valgte man å ta utgangspunkt i den litt tidligere Atalante-modellen, mens karosseriet ble formet og naglet som originalen. Alt annet enn chassis og motor måtte lages nytt, ned til minste detalj.
Som for originalen, ble denne lakkert i en elegant, lys grønn metallic kalt «Crème de menthe», en farge som også gikk igjen i interiøret. Utstillingsbiler skulle vekke oppsikt, og det gjorde denne definitivt midt på 1930-tallet. Tro mot originalen til siste skrue ble kopien utstyrt med forniklede eikefelger og spesielle doble hvitside, Dunlop-dekk.
Hyllet
Og resultatet ble intet mindre enn fantastisk da det dukket opp i 2013, etter fem års arbeid. Etter å ha debutert på Quail Lodge, i Carmel, California ble den tildelt prisen «Historical Car of the Year» av Octane Magazine.
Etter en seiersgang på utstillinger i hele USA, samt en hel episode viet til den i Jay Leno’s Garage, er bilen nå sendt til Paris- Der er den en av hovedattraksjonene på Artcurials Rétromobile-auksjon 18. mars.
UNIK PROFIL: Aérolithe-designen er visuelt utfordrende og meget spennende.
Vanskelig verdisetting
Usikkerheten om hva denne perlen kan være verdt gjenspeiler seg i estimatet. Det varierer nemlig mellom 15 og 30 millioner kroner. Etter ryktene var byggekostnadene enda høyere da den ble ferdigstilt.
For originalene kunne du glatt ganget høyeste estimat med både 10 og 15, men du får dem ikke uansett. De er i tre av verdens fineste private bilsamlinger hos Ralph Lauren, Peter Mullin og Miguel Gonzales. Ingen av dem er å se offentlig i Europa.
Men denne skapningen er så vakker at den kan være verd en tur til Paris bare for å beskue.