Primrose eller Pale Primrose som fargen også kalles, er det engelske ordet for vårblomsten primula, som tilhører nøkleblomfamilien. Den lysegule fargen i kombinasjon med kromforgylte pyntelister, lykteinnfatninger, støtfangere og eikefelger oser 1960-tallet.
ARMEN PÅ KARMEN: Før var det enklere og mer naturlig å legge armen på vinduskarmen. Dagens eier Bengt Erik Gunnarsson (66) er godt vant.
5,3-liters V12
Series 3 (bygd fra 1971-74) henger ikke like høyt i kurs som Series 1 (1961-68) og Series 2 (1968-71) med XK-rekkeseksere på 3,8 og 4,2 liter. Men Series 3 byr på en sjarm de andre ikke har, tolv selvpustende sylindre i V-konfigurasjon og et slagvolum på kraftige 5.343 kubikkcentimeter.
RYDDIG: Kabrioleten brukes, men det ser faktisk veldig bra ut – selv uten vask.
I lys av sommerens sleske bensinpriser her til lands, er det nærliggende å spørre om forbruket. Eieren er tidligere møbelsnekker, petroleumsingeniør og gründer Bengt Erik Gunnarsson, som bor i pittoreske omgivelser rett utenfor Stavanger sentrum. Han medgir at bilen liker en tår.
– Ja, forbruket er helt håpløst, flirer Bengt Erik Gunnarsson og rister på hodet.
– Jeg bruker glatt mellom 2,0 og 2,5 liter på milen, men jeg får det ikke ned. En ekspert på denne biltypen sa jeg måtte ikke begynne å skru på forgasserne, for da kan det bli virkelig ille.
I løpet av 15 års eierskap har han skiftet vannpumpe og tennplugger én gang på E-Typen som først sto ferdig i juli 1974. Fordeler-lokket er byttet et par ganger, fordi kontaktene visstnok brenner seg litt og begynner å fuske. Stiftene pusses og skiftes ut annethvert år.
Cirka 910.000 kroner
I løpet av de siste ti årene har Series 1 spesielt hatt en sterk prisvekst. Blant de syv eksemplarene av E-Type til salgs på Finn.no i skrivende stund, er den dyreste en 1965-modell Series 1 kabriolet som Bryne Bil har totalrenovert etter alle kunstens regler. Prisantydningen er 1.350.000 kroner, og i internasjonal sammenheng er den ikke overpriset. I Kongsberg står det et fint eksemplar av en 1968-modell E-Type Series 2 kabriolet, priset til 996.000 kroner.
Prisveksten på Series 1 og 2 har til dels også dratt med seg Series 3. Testbilen har en prisantydning på 910.000 kroner. Det virker først i overkant stivt, men etter en ettermiddag bak rattet er vi ikke like betenkte. I grunn er dette en imponerende velholdt og velkjørende veteranbil. Salgsobjektet føles stabil og solid, V12-motoren synger rent og vi enser ikke ett eneste host eller hark. Kanskje ikke uten grunn at denne bilen vant en concourse-pris i Statene. Visstnok fra Jaguar Club of North America i 2004. Prisvinneren holder seg godt.
ELLE, MELLE: E-Type eller XK8 tilhører hver sin epoke, og begge er gromme.
Bilen ble importert fra USA i 2005, og har siden 2007 vært lagret i en oppvarmet garasje. Vi ser det selv, og lar oss begeistre. Hardtoppen ligger lagret oppunder taket. E-Typen har hedersplass på høyre side, vis-á-vis den moderne etterfølgeren, en XK8 kabriolet. Den Jaguar-frelste eieren har altså en E-Type fra 1974, en XK8 fra 2002, og i tillegg en S-Type fra 2006.
TOPP I TAKET: Hardtoppen til E-Type skimtes til høyre, oppunder taket.
– Jeg bestilte min S-Type ny fra Jaguar Norge, samtidig med E-Type. S-Type ble aldri en særlig populær bil, men jeg elsker min. Som muligens er den eneste hvite S-Type i landet.
Nesten elbil
Den 48 år gamle bilen er ikke moderne, men hadde vi kjørt med bind for øynene – heng med, vi snakker kun kjøre-følelsen – kunne vi latt oss lure til å tro at vi kjørte en yngre bil. Det er det som er så befriende behagelig med automatgir.
BEDRE PLASS: Takket være lengre akselavstand er det mer plass i Series 3 enn i S1 og S2. Kabrioleten er bygd med samme gulv som datidens 2+2 coupé.
Servostyring var standard på Series 3, og er med på å gi denne veteranbilen en yngre mimikk. Dessverre er den ikke progressiv, slik at rattet er like lett enten man kjører i tettbygde villastrøk eller gir gass på motorveien. Følgelig må vi være litt mer på i denne bilen.
Lyden og ikke minst lukten levner ingen tvil om drivstoffet, og med to pedaler er E-Type Series 3 nesten like lettkjørt som en elbil. Gi gass, hold i rattet og flyt av gårde. Oppbremsing derimot må planlegges. Vi holder god margin til andre trafikanter, og spesielt de som kjører med henger, ettersom deres bremselengder gjerne er adskillig kortere enn vår.
PATINA: Litt slitasje her og der hører med. Interiøret fremstår veldig ryddig.
Må pumpe
Uten regenererende bremser og uten ABS, må man jobbe på gamlemåten og pumpe bremsepedalen om det virkelig røyner på. Det er selvsagt for de fleste av oss, men det er en ny verden (les: gammel oldtid) for generasjon Z, de som ble født på 1990-tallet og har vokst opp med at navigasjon og internett har, i deres øyne, fått en naturlig større del av midtkonsollen.
Du kan selvsagt feste mobilen med Google Maps til frontruten med sugekopp, men bak rattet i denne majestetiske ekvipasjen – jo da, E-Type er glamour á la jevnaldrende Rolls-Royce, Aston Martin og Ferrari – virker det mer riktig med papirkart. Eller rett og slett det å stole på magefølelsen. I verste fall kjører du deg bort, men det blir gjerne de beste turene. Der du må navigere med din egen innebygde GPS, stedssansen. Prøv det. Skrur du av navigasjonen neste gang du bare vet sånn omtrentlig hvor du skal, vil du gi de små grå etterlengtet trening. Kanskje blir du også mer oppmerksom i trafikken generelt. Vinn-vinn i grunn.
– Får ikke brukt nok
Eieren har lagt ut bilen for salg to ganger tidligere. Lar ingen seg friste før september, tar han den av markedet igjen. Gunnarsson må ikke selge. Han får bare ikke brukt bilen nok.
IKKE BARE BIL: Bengt Erik Gunnarsson har sans for de finere tingene i livet, som gamle trebåter. I bakgrunnen en Furuholmen plattgatter fra 1965.
– Jeg har jo hatt bilen i 15 år, og tenker at det er på tide å prøve noe nytt. For eksempel en 20 år gammel Bentley Continental GT Convertible hadde vært noe. Problemet er at de eneste for salg i øyeblikket mangler servicehistorikk, og da snur jeg i døren, sier Bengt Erik Gunnarsson.
LAAANGT PANSER: E-Type Series 3 er en opplevelse, også som passasjer.
Men entusiasmen vår smitter over på ham. Det er ikke bare de første smilene, men også anerkjennende nikk der vi kikker oppunder hjulbuer og stikker hodet nedi bagasjerommet. I møte med ny begeistring for en gammel traver, lar vi oss ikke forundre om eieren beholder den lysegule kabrioleten noen somre til. Pastellfargen er en fordel i trafikkbildet, og gjør den 1,29 meter lave doningen mer synlig enn om lakken hadde vært en mørk British Racing Green. I en gammel bil der estetikk overgår kollisjonssikkerhet, gjelder det å være synlig.
Moderne «stance»
Sammenlignet med Series 1 og 2, ikke bare føles Series 3 yngre. Den ser mer moderne ut også. Grillen er stor, med åpent og rektangulært gitter og det gjør at bilen fremstår langt mer sulten enn S1 og S2. Påskriften på hekken vitner om antall sylindre, og er nok et tegn på at dette er treeren.
Sporvidden er bredere, med dertil fetere felger og dekk. Følgelig er også hjulbuene en tanke utvidet. På forgjengerne kan det virke som om karosseriet flyter som en sky oppå alt for smale dekk, gjemt innunder skjørtene. På Series 3 er det dekk helt ut til sidene av karosseriet, og akselavstanden er lengre som øker plassen inni.
BEUNDRER HVERANDRE: Mon tro hvem som har det finest, seilerne eller vi? Vi skulle gjerne hatt begge deler – bilen og båten.
Oj, vi glemte det nesten. Effekten på motoren er 272 HK og akselerasjonen fra 0 til 100 km/t er cirka 7 sekunder, men vi bryr oss ikke nevneverdig om det. Med det virkelig lange panseret som strekker seg ut foran oss, nærmest som i en speedbåt, samt full tank og godvær, er det få andre veteranbiler som er like lettkjørte og samtidig like glamorøse som E-Type Series 3.
Personlig holder vi en knapp på Series 1, men Series 3 overrasker oss mer enn vi hadde forventet. Komforten i setene er god, benplassen er upåklagelig. Selv med en haug knapper i sort plast, føles det spesielt og stort å kjøre denne kabrioleten. Series 3 kabriolet er ingen dårlig bil, selv om den drikker bensin med begge hender. Og enn så lenge går påfyllingen raskere enn finurlige batteribytter og vanlig hurtiglading. Har du råd, får du herved sannelig lov til å velge V12.
TIL PYNT: Solskjermerne er mest til pynt, men stort og pent bagasjerom, samt blankpolerte eikefelger trekker helhetsinntrykket opp. Foto: Martin Tystad
Dra miljøkortet
Dette er en bil som andre bilister, syklister og fotgjengere som oftest hilser velkommen med tomlene opp.
Men i jantelovland, der enkelte aldri kan unne andre litt luksus, finnes det også troll. Med ett hode og alt for mange tanker til å holde dem for seg selv. Møter du derfor vrede og/eller misunnelse på din vei, er det bare å dra miljøkortet. Svaret gir seg selv, om du blir spurt om hvorfor du kjører en gammel bensindreven bil. Gjenbruk kalles det.