Test av Ford Puma ST: Nesten for morsom

Les hele artikkelen

Ford er verdensmestere i å liberalisere hestekrefter og ren kjøremoro. Deres heite tolkning av den pittelille SUV-en Puma bekrefter regelen. Puma ST med 200 hestekrefter er som om du skulle fått en Porsche Macan i frokostblandingen. Det høres morsomt ut, ikke sant?

Morsom er nettopp det denne bilen er. Og hvis du føler at du har lest oss si det før, så tar du ikke feil. Vi testet Ford Puma ST i vinter. Følgelig på vinterdekk. Det var faktisk akkurat den samme bilen som du ser bilder av her, i fargen «mean green». Da skrev vi at «med forhjulsdrift og piggfrie vinterdekk blir styringen gjerne lett og nervøs ved seriøst gasspådrag, spesielt på glatt underlag». Så hva skjer på sommerdekk, hvor den grønne vognen stiller skodd med intet mindre enn Michelins svar på rødt klister – Pilot Sport 4s?

DU MERKER DET NÅR DU KJØRER: På utsiden er det ikke så fryktelig mange forskjeller til en standard Puma annet enn fargevalg og litt fetere plastdiffusere. 

Foto: Nicolai Giil

Vi tok med bilen på dagstur for å sjekke tingenes tilstand. Tur retur Oslo-Røros. 750 kilometer. Hvorfor? Fordi hvilke alternativer har du om du er aspirerende mellomleder fra byen, ofte er ute på salgsoppdrag i grisgrendte strøk og skal dekke store strekninger, men også må ha plass til partner og podd i hverdagen – pluss ha det moro når du kjører? Da skulle du naturligvis hatt en Porsche Macan. Synd. For den koster fra 1,1 million kroner, hvilket du ikke har råd til før sjefen pensjonerer seg og du kan rykke opp på rangstigen i papirsalgsbransjen. 

Men du har fortsatt råd til å være kresen. I en slik situasjon kunne Puma vært et alternativ med samme bruketos – dog i lommestørrelse og frokostblanding-utførelse. ST-en starter på 456.200 kroner, og eksemplaret du her ser bilder av har en utstyrsliste som gjør at alt summerer seg til 506.900 kroner. Billig? Nei. Dyrt? Egentlig ikke. Det er da ingen subsidiert el-bil. 

På en annen side

I tillegg til å ha glimt i øyet er bilen følsom. På godt og vondt. Vi kjører i gang. 

Styringen er svært responsiv. Det skal ikke mye rattutslag til for å gjøre store manøvre i den lille bilen. Nesten litt irriterende, om du ikke aktivt mønsjer krappe svinger og viser tenner bak frontruten. Utvilsomt et resultat av at Fords Performance-avdeling har fått lov til å legge sine varme, oljete hender på både kode og mekanikk. 

Noe annet som er sensitivt er bremsene. De er rett og slett ubehagelig touchy på veien, og tar til fryktelig alvorlig bremsekraft selv om du bare såvidt er borti pedalen. Det blir liksom alt for dumt i en bil som produsenten burde vite at kommer til å bli mye brukt i byen. Og sant skal sies at det fremstår som litt for mye av det gode, selv på landeveien. 

DOUBLE-BARRELED SHOTGUN: To feite eksosrør sikrer «popp» og «bang» når du girer ned og blæster forbi de med rekkeviddeangst på ringveien.

Foto: Nicolai Giil

Om vi oppsummerer så langt er Puma ST ivrig. Ivrig på å svinge. Ivrig på å bremse. Ivrig på å komme opp i skikkelig fart igjen. Takket være den tresylindrete motoren med 200 hestekrefter og en egenvekt på litt over 1.350 kg går 0-100 km/t på godkjente 6,7 sekunder via forhjulene. Det er forøvrig bare 0,3 sekunder tregere enn en standard Macan fra Tyskland. 

Det er viktig å snu seg etter bilen

Heldigvis er dagens rute på mye norsk landevei, etter radig tempo langs E6 mot Elverum. Pumaen med rød ST i serif på høyre rumpeballe er i sitt rette element. Asfalten er tørr. Solen oppe.

Michelin-dekkene holder grepet. Som fører, forhåpentligvis bak det tykke sportsrattet, merker du at bilen er ivrig. Like ivrig som en glemt kjendis venter på å bli rekruttert til kosttilskuddreklame på TV. Du kan bare kaste forhjulene inn i en sving, og resten bilen kommer løpende etter. Ganske imponerende. Uten fryktinngytende dramatikk. Gøy. I vanlig modus skal det godt gjøre å miste grep uansett hva slags sprell du finner på. 

SORT PÅ SORT PLAST: Som med andre leker du finner i frokostblandingen er Ford Puma ST et sammensurium av formstøpt plast. Heldigvis ikke av den verste sorten. «Karbonfiberet» er fake, forresten. 

Foto: Nicolai Giil

Det som er bra med 200 hestekrefter i kombinasjon med gøyal lyd fra de doble eksosrørene bak, er nettopp det at 200 er adekvat. Nok til å rase rundt. Ikke for mye, sånn at du må kjøre ulovlig fort for å bruke bilens fulle potensiale. Det lønner seg å belønne Fordens engasjement med høyt turtall og mye gasspådrag. Sånn sett ligger Puma ST i ekvilibrium. Rampeungen i deg skulle muligens ønske at eksosanleggets svanesang var hakket mer høylytt. Lyden er som en rotweiller med rabies og munnkurv – kunne vært mer på hugget. Løsningen på det er imidlertid bare en delekatalog unna. 

Girkassen er herlig analog. Tidligere har vi omtalt den som «deilig». Det består. På feitere sommerdekk kan man være hakket mer «på», og slippe kløtsjen rett ned for rask akselerasjon uten at bilen klager. Etter litt øving kommer man enkelt i takt med bilen. Takk Ford for at de ikke satte inn automat og pedaler på rattet i stedet. Av kjøremodusene trives vi best med «sport».

Differensialsperren er fortsatt et verdig tillegg, som kommer i Performance-pakken til 10.000 kroner. 

Opplevelsen styrkes av et sobert drivstofforbruk. Jada. Vi vet at det liksom skal være et ikke-tema i morobiler. Uansett: Etter en hel dag på veien holdt bilen seg rundt 0,65. Dagliglivet resonnerer godt med et forbruk som ikke er heseblesende.

GANSKE KJEDELIG: Mye plast og lite å hvile øynene på i interiøret. Her handler det om kjøringen. 

Foto: Nicolai Giil

Det er utsiden som teller

Over og inn til interiøret. Ford Puma ST er kjedelig på innsiden. Det må være lov å si. Sportssetene fra Recaro gir solid støtte og holder deg fast som en selger fra et energiselskap på Karl Johan, men etter 3-4 timer i setet blir de litt slitsomme. 

Infotainmentsystemet funker, men skjermen er nokså liten. Et par høyttalere fra Bang & Olufsen underholder deg på transportetapper. Bakseteplassen har vi tidligere påpekt at er relativt liten, men bagasjeplassen fin. 

Det må også påpekes at veistøy finnes det en del av i kabinen. 

Summa summarum

Det er et par grunner til at Puma ST fikk den gode scoren (7/10), hvilket den nå igjen beviser. Utstyrt med sommerdekk i form av Michelin Pilot Sport 4s kommer den grønne Forden enda mer til sin rett enn da vi testet bilen forrige gang. Men ingen kommer til å kjøpe denne som sommerbil, og Norge er forbarmet med en tidvis uendelig lang vintersesong. 

Avslutningsvis må vi nesten påpeke designet igjen. Det kan være litt ambivalent. Men i kul farge er dette en kul bil. Myser du hardt og teller til ti ser fronten attpåtil  –nesten – ut som en Aston Martin DBX. 

For å si det som amerikanske reklamefolk med alt for store, hvite tenner, så er Ford Puma ST et produkt å aspirere til. Men den funker også bra om du aspirerer til noe enda fetere i fremtiden. For eksempel en Porsche Macan.

NØKKELEN: Uten ST i grillen er Ford Puma en ganske kjedelig bil, om vi skal være helt ærlige. Alt endret seg imidlertid etter at Ford Performance fikk lov til å fikse problemet. 

Foto: Nicolai Giil