I dag ruller det over
– Jeg så en MG SV-R for første gang på Autofil-messen på Lillestrøm i 2004. Som MG-entusiast hadde jeg selvsagt sett den på bilder, men ikke i virkeligheten. Den var ikke priset, men med norske avgifter gjorde den uaktuell, så jeg tenkte ikke noe mer på det, egentlig, selv om jeg syntes det var en fantastisk flott bil, sier Knut Harald Horgen mens vi tar ut hans 2004 MG XPower SV-R for en liten prøvetur.
Livslang MG-entusiast
Horgen er ingen novise i MG-miljøet. Han har hatt en håndfull ulike MG-modeller siden slutten på 1970-tallet. Den første var en MGB i 1979, så en 1933 J2, deretter en 1955 TF, før han i 2003 kjøpte en 1949 TC som var restaurert i England og tatt til Norge på begynnelsen av 1990-tallet.
Sistnevnte en bil som fikk vinterlagringsplass i stua hjemme i Drammen, så du skjønner at det ikke akkurat er skogsvrak Horgen er interessert i. Han er perfeksjonist og bilene deretter. Ved siden av interessen for selve bilene, har han også vært svært aktiv i organisering av både lokale og internasjonale treff og turer, blant annet i Austin Healey- og MG-miljøet.
Begjæret øker
– I 2008 var det europeiske MG-treffet i Sveits, og da stilte en engelskmann med en slik SV-R som jeg hadde sett på Lillestrøm. Fabrikken var jo gått konkurs tre år tidligere, så han kunne fortelle at han visste om et titalls slike biler til salgs i England. Jeg tenkte at det var bare å glemme, at den var alt for dyr. Jeg var veldig interessert, men det var fortsatt ikke noe å tenke på, ikke minst på grunn av avgiftene.
– Men jeg streifet jo stadig innom MG SV-R igjen når det var noen til slags, og etter ytterligere noen år begynte jeg å sondere markedet i England litt mer seriøst. Blant de som var til salgs i 2014 festet jeg meg spesielt ved en lite kjørt 2004-modell som hadde en nydelig lakk- og interiørkombinasjon. Via en kompis som var bosatt i England fikk han både sett og prøvekjørt bilen, og tilbakemeldingene var strålende, så fristelsen bare økte.
Tung historie
MG-historien kunne jo Horgen fra A til Å, og han hadde hatt flere eksemplarer av merket. Et merke som gjorde stor suksess i USA etter siden 2. verdenskrig, da amerikanske soldater stasjonert i Europa hadde fått sansen for europeiske sportsbiler, ikke minst med MG TC.
Blant de viktigste distributørene var norske Kjell Qvale i San Fransisco, som forsynte hele den amerikanske vestkysten med disse populære og ganske rimelige sportsbilene fra sin start i 1947 og i flere tiår fremover. TD, TF, MGA og MGB ble storselgere.
Men etter hvert levde merket stadig farligere med dårligere resultater både i markedet og på regnskapsavdelingen. Den stolte fortiden ble fjernere, og inn mot årtusenskiftet begynte man virkelig å se dommedag komme nærmere.
Ned med flagget til topps
Strategien som ble valgt for å komme tilbake på det viktige amerikanske markedet var å utvikle en supersportsbil for det nye årtusenet. En bil med ytelser man aldri hadde sett på en MG på gata før. Fortidens storhet holdt ikke lenger, man måtte ha det amerikanerne kaller en «halo car» en bil som virkelig sto ut av mengden.
«Løsningen» fant man hos som amerikanske vestkystforhandler Kjell Qvale, som sammen med sønnen Bruce hadde overtatt De Tomaso og dannet Qvale Auto Group. Der hadde de rembrandet De Tomaso Bigua til Qvale Mangusta, men suksessen i den nybygde fabrikken uteble.
Ved å overta fabrikken i Modena i Italia fikk MG de fasilitetene og basisen de trengte for å utvikle sin egen supersportsbil: MG SV. En bombe av en bil med karbonfiberkarosseri designet av Peter Stevens med en 4,2-liters Ford V8 på 320 hestekrefter, så med verstingversjonen SV-R med 5,0-liters Ford V8 på 385 hester, 0 – 100 km/t på 4,9 sekunder og en toppfart på 285 km/t.
Det var ytelser langt ut over noen MG hadde hatt tidligere. MG var tilbake med et smell, men salget uteble. Prisen var også på et helt annet nivå enn noen tidligere modell, og de greide ikke å få kundene i dette segmentet på kroken.
Uten noen annen modell til å sørge for inntektssiden, ble modellen et tapssluk selskapet ikke hadde rygg til å bære og våren 2005 gikk MG konkurs, etter at kun 86 eksemplarer av SV-R var produsert i 2004 og 2005.
Til Norge
Ti år senere, høsten 2014 gjorde Horgen valget om å anskaffe en av disse rovdyrene. Eksemplaret kompisen i England hadde sett på var helt perfekt, den hadde kun gått 1.500 mil og aldri hatt noen skader eller andre problemer. Fargekombinasjonen med lys blå metalliclakk og lyst interiør kledde også dette eksemplaret bedre enn de fleste.
Etter å ha fulgt markedet i noen år var han klar over at det kunne gå lenge før det dukket opp noe bedre, så han slo til og hentet den til Norge da den var ti år gammel og registrerte den våren 2015.
Ved innførselen antydet tollvesenet at den nok ville kostet rundt 2,1 millioner som ny i 2004 med avgiftene den gang.
Heftig bil
Seks år senere er vi med på en høstlig prøvetur, og uten å utfordre fartsgrensene er det tydelig at den store Mustang-motoren fortsatt er full av de lovede hester, for det sparker godt i den lette karbonbilen som også er utstyrt med sikkerhetsbur. Bilen har automatiske beltestrammere, og de virker. Du blir presset greit tilbake i setet når farten øker.
Den er stor til å være MG, med en lengde på 4,5 meter og ikke minst 2,08 meter bredde. Horgens eksemplar er høyrerattet, så da det er behagelig med automat (i Norge). Det ble bare bygd litt over 20 venstrerattede eksemplarer
– Det er en flott turbil. Den har fin og ganske så heftig lyd fra motoren, men behagelig lydnivå og komfort innvendig. Jeg er medlem i Sportsvognklubben og kunne selvsagt prøvd den på for eksempel Rudskogen for å teste den, men siden den er så original og flott, har jeg aldri tatt sjansen på å gjøre noe som kan skade den, forteller Horgen mens vi foreviger det norske unikumet på Drammen Havn.
Han har hatt den i syv år og kjørt på den om lag like mange tusen kilometer, så det har ikke blitt mange milene i året.
– Jeg har ikke hatt lyst til å kjøre på den så mye, for den lave kilometerstanden gjør den jo ganske spesiell, og den er sannsynligvis blant de best bevarte eksemplarene i verden. Det ønsker jeg den fortsatt skal være.
Våte høst- og vinterveier er uaktuelt underlag for denne i Knut Harald Horgens eie, så nå går den i vinteropplag. Noe som gjør at det blir anledning til å føle plassmangelen på kroppen – og tenke seg om. Kanskje er det tid for å la noen andre overta stafettpinnen og føre eierskapet videre på dette eksemplaret? Den blir uansett så lite brukt at den kanskje heller burde være i en større samling. Gjerne i Norge, med sin norsktilknyttede historie med Qvale-familien.
MG SV-R var selve svanesangen til et legendarisk bilmerke, men hvilken heftig svanesang!