Vil du være med i verdens mest eksklusive bilklubb har du bare én mulighet: Skaff deg en Ferrari 250 GTO. Men det er lettere sagt enn gjort. Det finnes knapt noen på markedet, og de koster så mye at det nesten må være en oppgave for Oljefondet.
Ønsker du å bli invitert i selskap med WalMart-eier Rob Walton, motedesigner Ralph Lauren, Pink Floyd-trommeslager Nick Mason, tidligere Microsoft-sjef Jon Shirley, gravemaskinprodusent Sir Anthony Bamford og Pampers-grunnlegger Brandon Wang? En klassisk Ferrari 250 GTO er løsningen.
Denne bilen garantere deg medlemskap i verdens mest eksklusive bilklubb. Den vil aldri får mer enn 36 medlemmer – antallet 250 GTO som ble bygd i ulike versjoner.
FRA TARGA FLORIO: Bilen er restaurert tilbake til Targa Florio-konfigurasjonen med svenske farger og startnummeret fra den gang.
Legendariske 250
250 GTO markerte det høydepunktet på ti års utvikling av Ferraris 250-modell som startet i 1953. 250-modellen var den første Ferrari med bygging av biler med moderne montasjeprinsipper. Uten modellens suksess hadde Ferrari sannsynligvis ikke hatt evne til å overleve som merke hverken på racerbanene eller eller som sportsbilprodusent.
På 1970-tallet kunne du fått dem for 30.000 kroner
Den Colombo-designede 3-liters V12-motoren på 240 hestekrefter var uslåelig i en gatebil da den ble introdusert. Og med først og fremst Pinin Farinas, men også Vignale, Scaglietti og Zagatos utsøkte designer i ulike varianter skulle det bli en klassisk kombinasjon med stadig nye uttrykk utover 1950-tallet: 250 Mille Miglia, Europa GT, Berlinetta «Tour de France», Cabriolet Serie I som var forløperen til den utrolig vakre Spyder California og til slutt 250 SWB Berlinetta i 1959.
Toppfarten på 230 km/t og forbedrede kjøreegenskaper gjorde 250 GT SWB til en av de beste sportsbiler du kunne få ved inngangen til 1960-tallet. Ikledd lettvekts aluminiumskarosseri og med hevet effekt til 280 hestekrefter var den en fryktinngytende racervogn.
KAMM-TAIL: Den avhugde hekken fulgte de aerodynamiske teoriene til Wunibald Kamm.
Sportsbil og racingikon
Ingeniøren Giotto Bizzarrini utviklet den nye racerbilen 250 GTO (Gran Turismo Omologato) med utgangspunkt i den allerede eksisterende 250 GT SWB. Chassiset ble lettet og forsterket, motoren ble flyttet bakover for å bedre vektfordelingen.
Et nytt karosseri med avkuttet hekk ble designet før Bizzarrini sa takk for seg sammen med flere nøkkelpersoner i Ferrari. De hadde blitt møkk lei fru Ferrari.
SCAGLIETTI-KAROSSERI: Utformingen av de 36 eksemplarene ble gjort av Scagliettis håndverkere for Ferrari.
Mauro Forghieri fullførte det tekniske prosjektet som løftet ytelsene i 250-motoren til hele 300 hestekrefter i et særpreget karosseri signert Sergio Scaglietti. Det første eksemplaret ble klart til testkjøring i slutten av 1961, og fra 1962 vant modellen FIAs GT-klasse tre år på rad.
Kun 36 stykker skulle bli bygd av den mest ettertraktede Ferrari-modell. Etter sin aktive tjeneste i racing for Ferrari og privatteam, ble de overtatt av private entusiaster i Europa og USA som gledet seg med de gamle vinnerbilene uten tanke på fremtidige verdier. De var mer alternativer for interesserte som ikke hadde råd til de aller nyeste og heftigste modellene utover 1970-tallet. Da kunne du få dem for 30.000 kroner…nå har de beste eksemplarene passert 70 millioner…dollar.
SVENSK RACINGSTOLTHET: Enhver Ferrari-ekspert identifiserer 250 GTO bare ved detaljer i fronten, og få av de 36 bilene er mer særpreget enn dette med de svenske racingfargene.
3445GT – fra Venezia til Sverige
30. april 1962 ble den fjerde produserte 250 GTO, med chassisnummer 3445GT, levert til sin første eier i Roma. I løpet av bare et par måneder ble den overtatt av grev Giovanni Volpi di Misurata i Venezia som hadde sitt eget racingteam Scuderia Serenissima.
Greven hadde ikke fått kjøpe en ny 250 GTO av Ferrari til tross for at han var en av deres beste kunder. Nå var han forbannet, for å si det mildt. Han sendte denne rett i tjeneste på 24-timersløpet på Le Mans i St. Hans-helgen hvor Nino Vacarella og Giorgio Scarlatti delte på kjøringen.
Rett etter Sebring 12-timers i mars 1963 kjøpte den svenske playboyen, industriarvingen og racerføreren Ulf «Uffe» Norinder bilen
Den kom dessverre ikke til mål, men satsingen fortsatte gjennom hele 1962-sesongen før den ble sendt til Sebring 12-timers i mars 1963. Rett etter kjøpte den svenske playboyen, industriarvingen (tenk bl.a. Läkerol) og racerføreren Ulf «Uffe» Norinder bilen og sendte den til Targa Florio i mai, fortsatt med dens italienske førere.
Svensk godbit
Sommeren 1963 kom bilen, som underveis hadde blitt lakkert i de svenske racingfargene: blått med gul midtstripe, til sitt nye hjemland. Uffe tok selv rattet i Väskustloppet og Coppa Inter Europa på Monza, før den igjen tok turen over Atlanteren til Daytona våren 1964.
TAKK FOR BESØKET: Når du ser, og hører, denne hekken forsvinne i trafikkbildet i en liten italiensk landsby vet du at du har opplevd noe stort.
Vel tilbake fra en 5. plass i USA ble den satt på en lastebil med kurs for Sicilia og nok et forsøk på det legendariske Targa Florio i slutten av april. Denne gang med Norinder selv og den unge svenske føreren Picko Troberg som førere (se undersak).
9. plass totalt og andreplass i klassen var oppmuntrende, og på den norske nasjonaldagen samme vår stilte Norinder selv med bilen på Spa 500 km. Dog uten suksess. Det ble det heller ikke på Nürburgring eller Reims, mens den selvsagt var uten konkurranse i Väskustloppet.
Det ble bilens siste opptreden med Norinder som eier, og den ble mer eller mindre pensjonert mens Norinder fortsatte satsingen med andre og mer moderne racerbiler – og ikke minst i det svenske festlivet hvor han var en av de svenske utelivkongene med noen vanvittige fester over mange døgn hjemme på Kilafors Herrgård.
EIER I 25 ÅR: Briten Robs Lamplough kjøpte GTO-en av Norinder i 1971 og hadde den til 1996. Her er han på Rétromobile i 2007 (hvor han fløy direkte til utstillingsanlegget med eget helikopter hjemmefra).
Solgt på nattklubb
Etter hvert tok festingen overhånd over racinginteressen – og formuen. Etter en fuktig kveld i London ble Ferrarien solgt til den engelske privatraceren Robs Lamplough på et sent nattklubbesøk i 1971.
– Uffe var en god venn, men han visste ikke å ta vare på seg selv, og i 1971 trengte han penger mer enn bilen, og vi gjorde en deal på nattklubben, fortalte Robs Lamplough undertegnede på Rétromobilen i 2007.
Etter en fuktig kveld i London ble Ferrarien solgt til den engelske privatraceren Robs Lamplough
Bilen var ikke lenger konkurransedyktig, så Lamplough brukte den som privatbil og etter hvert i historisk racing til han solgte den til USA midt på 1990-tallet. Så gikk den til japaneren Yoshiho Matsuda i 1996, før den ble byttet i tre andre Ferrarier i USA i 2003.
Dagens eier Chris Cox kjøpte den i 2005, og han har brukt den flittig siden. På GTOs 50-årsjubileumstur i 2012 i Frankrike ble den påkjørt, og de neste fire årene ble den restaurert av Ferrari Classiche.
I 2018 var den igjen tilbake i fødelandet Italia og Villa d’Este, slik at vi fikk muligheten til å studere den vakre perlen både statisk og dynamisk på nært hold. Nyt!