Nordmannen Kjell Qvale har vi omtalt flere ganger i Motor siden vi møtte ham hjemme i San Francisco i 2008. Grunnene er mange. Han var en legende som solgte mer enn 1,5 millioner biler av over 35 merker i sitt liv og eide to bilfabrikker: Jensen Motors i England og Qvale Motors i Italia.
MG-PIONEREN: Kjell Qvale (t.v.) slo seg raskt opp ved å bli USAs største importør av MG fra 1947. Her gir kona Kay premie til beste deltager i et bakkeløp i California.
Sportsbilkongen
Etter å ha innvandret til USA som 10-åring med sine foreldre i 1929, startet han sin egen bilforretning i Alameda, California i 1946. Året etter ble han MG-, Jaguar- og Bentley-forhandler og flyttet forretningen til en av de beste adressene lokalene i San Francisco: 901 Van Ness Avenue, hvor Packard hadde hatt sitt luksuriøse showroom.
Hit kom de mest velhavende og sportsbilinteresserte i denne delen av California for å få tilfredsstilt sine drømmer om de nye europeiske sports- og luksusbilene som dukket opp på det amerikanske markedet etter krigen. Kjell Qvale var en sentral leverandør som utvidet merkeporteføljen, spesielt av engelske merker i sin forretning, British Motor Cars.
Han var aktiv med kundearrangementer og engasjerte seg også tidlig i organiseringen av Sports Car Club of America, MG Car Club og andre sportsbilklubber i regionen. Han var sentral i etableringen av ulike klubbrace i San Francisco-området, som på Buchanan Field Airport i Concord og Golden Gate Park.
KONGEN AV VAN NESS: Kjell Qvale i inngangen til salgslokalet i 901 Van Ness Avenue ved vårt besøk i 2008.
Ved en tilfeldighet ble han også leder av det mest spektakulære racet i California: Pebble Beach Road Races i 1950.
Pebble Beach Road Races
Selv om han ikke var direkte involvert i noe forretningsmessig med Ferrari, skulle han derfor tidlig få nærkontakt med de første og heftigste Ferrariene i California. Og førerne var hans venner.
LITEN ADMINISTRASJON: Kjell Qvale tok ansvaret og organiserte Pebble Beach Road Races fra 1950. Her i avslappet positur med starteren Al Torres.
– I 1950 hadde min gode venn, forretningsmannen og raceren Sterling Edwards, overbevist de lokale eierne av Del Monte Forest mellom Monterey og Carmel at det var et perfekt sted å ha et gaterace. Da datoen for racet nærmet seg ble jeg klar over at det egentlig ikke var noen organisasjon på plass. Så jeg sa meg villig til å ta rollen som racesjef, siden jeg likevel ikke skulle kjøre selv, fortalte Kjell Qvale ved mitt besøk i 2008.
Racet skulle gå 5. november 1950, og deltagerlisten var dominert av MG TC og TD samt Jaguar XK120 (de fleste solgt av Qvale selv), pluss en rekke spesialer, som Allard og andre, men ingen Ferrari.
FØRSTE VINNER: Phil Hill vant det første racet i en Jaguar XK120, og han skulle også vinne senere i både Alfa Romeo og Ferrari.
Blant deltagerne var den 23 år gamle debutanten Phil Hill i en Jaguar XK120. Det skulle bli starten på en lang karriere som kulminerte med verdensmestertittel for Ferrari i 1961 – og et livslangt vennskap med Kjell Qvale.
Arrangementet på veiene i Del Monte-skogen på 17-Mile Drive var meget vellykket, så Qvale ble sjef for all racingaktivitet i SCCA i denne California-regionen.
HARDE DUELLER: Jim Kimberly var den første som startet med Ferrari i Pebble Beach Road Races i 1951. Her er han i hard duell med Phil Hill i 1938 Alfa Romeo 8C2900MM.
1951
Om det hadde manglet Ferrari i 1950, skulle det imidlertid ikke gå lenger enn til kommende år før den første dukket opp på startstreken: Jim Kimberly i sin 1949 166 Mille Miglia Touring Barchetta (Chassis 0010M) med startnummer 20. Det skulle ende med at Kimberly mistet kontrollen over den nydelige raceren i kamp med den meget talentfulle Phil Hill.
BEVART: Jim Kimberly krasjet sin Ferrari 166 MM Touring Barchetta i 1951-løpet, men det ble gjenoppbygget og restaurert. Den eies i dag av tidligere Microsoft-sjef Jon Shirley, som her har tatt den til England.
I 1951 hadde Hill overtatt en aldrende, men meget potent Alfa Romeo 8C 2900B, bilen som hadde blitt nummer to i Mille Miglia i 1938. Han håndterte den krevende bilen perfekt og slo til slutt alle sine konkurrenter og kjørte inn til seier i Del Monte Trophy.
UNG VINNER: Phil Hill vant de to første racene da han var i begynnelsen av 20-årene, med en lysende karriere foran seg. Her får han førstepremien av Kjell Qvale.
1952
Ferrari-deltagelsen i Pebble Beach Road Races var også bare én bil i 1952, Arnold Stubbs i en 212 Export Touring Barchetta tilhørende Phil Hill. Hill selv var blitt syk, slik at han ikke kunne kjøre, men Stubbs kjørte inn til en pen andreplass.
På denne tiden hadde Ferrari-importen til USA begynt å øke, både ved privat import og via Luigi Chinetti i New York, Enzo Ferraris utvalgte amerikanske agent.
1953
Så i 1953 kom det to nye Ferrari-biler: Phil Hill i 250 Mille Miglia og William Spear i 340 Mexico Vignale Spyder. De skulle dominere Del Monte Trophy over 48 runder på totalt 160 kilometer og sikre dobbeltseier for Ferrari foran Bill Pollock i sin Allard med Cadillac-motor. I tillegg til mange Jaguar og MG, hadde det nå dukket opp noen Porsche-racere og et par OSCA i de mindre klassene.
AMERIKANSK IKON: William Spear kjøpte denne Ferrari 340 Mexico til Carrera Panamericana høsten 1952, og neste vår kom han inn på 2. plass på Pebble Beach. Bilen er i dag i Victoria Secret-grunnlegger Les Wexners eie.
Qvale og hans kolleger i Sports Car Club of America gjorde en glimrende jobb i organiseringen av både selve løpene, den tilhørende Concours d’Elegance-utstillingen av nye sports- og luksusbiler på The Lodge på lørdag og det sosiale i tilknytning til arrangementet.
Arrangementene på Pebble Beach ble stadig mer populære blant både førere og publikum.
1954
Til 1954-løpet hadde Kjell Qvale selv fått bygd en MG-special på et Volkswagen-chassis med en modifisert MG-motor i front, slik at han kunne stille til start i sitt eget løp. Han kjørte inn til en 6. plass i Pebble Beach Cup, et 160 kilometer langt løp for biler under 1.500 ccm. Senere på året lånte han den til en ung engelskmann ved navn Ken Miles (senere helt hos Ford i GT40). Han beskrev Qvales bil som «den mest fordømt dårlige bilen jeg noen gang har kjørt».
SEIERHERRE I 1954: Sterling Edwards på vei mot seier i sin Ferrari 340 Mille Miglia Vignale Spyder i 1954-utgaven. Bilen eies i dag av Les Wexner.
Blant de 75 førerne som hadde meldt seg på i 1954 var det mange nykommere og tre Ferrari: Craycroft og Randy MacDougall i 166 MM, Sterling Edwards i 340 MM.
Bill Stroppes meget raske Kurtis hadde satt tidenes runderekord før motoren pakket sammen, og Edwards kunne kjøre inn til en sikker seier i sin nydelige blå/hvite Ferrari 340 Vignale Spider kjøpt direkte fra fabrikken i Italia.
1955
I 1955 var Ferrari-deltagelsen igjen tilbake til bare to biler. Nå hadde Phil Hills karriere blitt så stor at han kjørte andres biler, og til denne sesongen hadde Allen Guiberson kjøpt en ny 750 Monza. Nå var Hill utilnærmelig i et regnfullt løp, og han vant foran Sterling Edwards i en tilsvarende vogn. Det gikk stadig fortere på de trange veiene mellom de høye furuene i Del Monte Forest.
DOBBELTVINNER: Denne 1955 Ferrari 750 Monza ble solgt direkte til USA, og Phil Hill kjørte den inn til seier på Pebble Beach samme år. Året etter ble bedriften gjentatt, med Carroll Shelby som fører. Patrick Ottis tok den praktfulle bilen til Goodwood Revival nå i september – i samme lakkmønster som den hadde i 1955.
Arrangementet var veldig sosialt og hyggelig gjennom hele helgen for førere, teamene og gjester. Men det var ikke til å stikke under en stol at risikoen var stadig økende med flere ulykker og kollisjoner både mellom bilene og i trær ved banen. Faresignalene var flere.
1956
Le Mans-ulykken i 1955 hadde for alvor vist hvor farlig racing kunne være, for både utøvere og publikum, når alt gikk galt på en gang.
Det forhindret ikke at showet gikk videre rundt om i verden, også på Pebble Beach våren 1956. Det var fullstendig Porsche-dominans i de minste klassene med 356 og 550, mens det stilte hele syv Ferrarier i Del Monte Trophy.
SJELDEN: Ferrari bygde kun fire eksemplarer av 857 Sport til fabrikksteamet i 1955, men modellen fikk et kort liv hos Scuderia Ferrari, og et eksemplar ble solgt til John Edgar i USA. Jack McAffe og Richie Ginther kjørte bilen i 1956 og 1957. Eies i dag av Les Wexner.
Nå hadde nær sagt alle de beste førerne i USA skaffet seg sin egen, eller tilgang til en, Ferrari. På startstreken var stjerneførerne Carroll Shelby i 750 Monza, Phil Hill i 860 Monza, Jack McAfee i 857 Sport, Sterling Edwards og Dabney Collins i 750 Monza, John von Neumann i 500 Mondial og til slutt Ernie McAfee i 121 LM.
SUPERSJELDEN: Scuderia Ferrari stilte på Sebring 12-timers med denne 860 Monza Spyder i 1956 og vant med Fangio og Castellotti bak rattet. John von Neumann i California kjøpte bilen og ble nummer to på Pebble Beach i det første løpet. Dette er en av kun to bygde.
Syv fantastisk flotte – og raske – Ferrarier. Et Ferrari-felt man knapt hadde sett maken til andre steder enn hjemme i Italia og på Le Mans. Nå skulle de kjempe på trange veier uten særlig annen sikkerhet enn høyballer på de farligste stedene langs banen.
Løpet endte i en tragedie. I runde 33 bomgiret Ernie McAfee og blokkerte bremsene før han traff en gigantisk furu og døde momentant. Racet ble først stoppet, men så fullført med Carroll Shelby som vinner.
ULYKKESBILEN: Ernee McAfee kjørte denne Ferrari 121 LM på Pebble Beach i 1956, hvor han krasjet hardt i et tre og forulykket. Eieren William Doheny bygde den opp igjen og beholdt den til 1975. Her er den i depotet på Laguna Seca under Monterey Historic Races i 1989.
Til Laguna Seca
1956-løpet skulle bli det siste i Del Monte-skogen, etter den fatale ulykken. Hastighetene hadde blitt alt for store, så man måtte se seg om etter en permanent racebane i området for å kunne fortsette det positive man hadde etablert.
Løsningen ble funnet på en del av militærbasen Fort Ord øst for Monterey, hvor det fantes egnede arealer til å anlegge en lokal bane av internasjonal standard. Sentral i organiseringen og finansieringen var igjen Kjell Qvale.
Midlene var begrenset, så man hadde ikke råd til å bygge en bro over en kløft på toppen av banen. Qvale foreslo å la banen droppe rett ned mot venstre i stedet, og dermed hadde han skapt en av de mest legendariske kurver i racinghistorien: «Cork Screw» banen som ble hetende Laguna Seca. Allerede i 1957 kunne den åpne, og har vært i drift til i dag.
Løpene på Pebble Beach i første halvdel av 1950-tallet skulle for alvor etablere Ferrari som toppen av sportsvognracing i USA, ledet av nordmannen Kjell Qvale. Og Pebble Beach Concours d’Elegance har fortsatt status som verdens beste.
Og bilene? De fleste av de totalt tett på 15 deltagende eksemplarene har overlevd og er i dag del av noe eksepsjonelle bilsamlinger.