Historien bak tidenes dyreste bilsalg

Les hele artikkelen

Den var en av bilene som ikke var til salgs og dermed aldri hadde fått noen «verdisetting». Ikke før Mercedes-Benz bestemte seg for å selge én av sine to 300 SLR Uhlenhaut Coupé.

Hemmelig salgsprosess

– Det er ikke mange biler som rager over de to Mercedes-Benz 300 SLR Uhlenhaut Coupéen i verden. Og siden de begge var eid av Mercedes-Benz, har vi aldri vurdert hverken pris eller muligheten til å få bilen til markedet. Dette var salget som ingen ventet skulle skje, sannsynligvis en «en-gang-i-livet»-opplevelse, forteller Peter Haynes, RM Sotheby’s PR-ansvarlig i Europa.

Han er en av de som jobbet intenst med prosessen som munnet ut i en hemmelig auksjon med kun spesielt innbudte budgivere tidlig i mai.

ALDRI RACET: Den skulle blitt brukt i racing i slutten av 1955-sesongen, men på grunn av kjempeulykken på Le Mans trakk Mercedes-Benz seg fra racing, med verdens mest avanserte racerbil.

FOTO: IVAR ENGERUD

Tettere samarbeid

Det var et sett av ulike forhold som nok gjorde at Mercedes-Benz henvendte seg til RM Sotheby’s med forespørsel om de kunne gjennomføre et slikt salg.

– For det første hadde vi tidligere i år håndtert salget av Juan Manuel Fangios private 300 SL Roadster. Det var en meget spesiell auksjon, hvor budgiverne ga ett bud hver i lukket konvolutt, med stor grad av sekretess både utad og innad i prosessen. Gjennom den ble vi godt kjent med sentrale personer hos Mercedes-Benz, og de var veldig fornøyde med gjennomføringen av det salget.

Så da ideen om å selge en av de to 300 SLR Uhlenhaut Coupéene hadde modnet internt i Mercedes-Benz, ble det naturlig å følge opp samarbeidet med RM Sotheby’s.

– Det at bilen finnes i to eksemplarer bidro til at et slikt høyprofilsalg kunne gjennomføres. De har alltid hatt én av bilene i utstilling, mens den andre har vært lagret. Selv etter salget kan de fortsatt stille ut den viktige modellen i museet og ta den ut på utstillinger og show, som Goodwood Festival of Speed.

Hva?

Det som gir denne bilen slik legendestatus et i korte trekk linket til Mercedes-Benz retur til racing etter krigen. De fikk komme tilbake i internasjonal racing med sin 300 SL i 1952, syv år etter freden. I 1954 var de klare til å gå inn i Formel 1 med en helt ny bil, W196, som i toseters, åpen sportsvognversjon ble hetende 300 SLR fra 1955. Samtidig kunne publikum kjøpe 300 SL, som var datidens største superbil bygd på de samme prinsipper.

DET ALLER HELLIGSTE: Å få ta plass bak rattet på en 300 SLR Coupé er forbeholdt noen meget få velkvalifiserte førere.

FOTO: IVAR ENGERUD

300 SLR var kort og godt den mest avanserte sportsracer verden hadde sett, med en ytelse, design og materialteknologi som gjorde den uslåelig med en topphastighet over 300 km/t. Debuten i Mille Miglia i 1955 ble legendarisk, med Stirling Moss sin seier med snitthastighet på over 159 km/t foran Fangio som kjørte solo.

HARDCORE: Det minimalistiske interiøret har en gearstang som krever kontant behandling.

FOTO: IVAR ENGERUD

Neste løp var Le Mans, hvor Pierre Levegh i sin 300 SLR skulle bli involvert i en kollisjon som gikk over i motorsportshistorien som den verste med over 80 døde. Mye av bilen var bygd i magnesium for å spare vekt, men det er meget brannfarlig og brennende karosserideler ble slynget opp på tribunen. Det ble slutten på racingsatsingen fra Mercedes-Benz i mange år.

Da Le Mans-ulykken inntraff hadde man allerede utviklet en lukket utgave av 300 SLR, tenkt brukt i Carrera Panamericana i slutten av 1955-sesongen. Deltagelse der ble ikke noe av, slik at det bare ble med de to bygde eksemplarene med et nydelig karosseri designet av Karl Wilfert. 

UTVIKLINGSSJEFEN: Rudolf Uhlenhaut var utviklingssjef og mesterhjernen bak racingsuksessen, og han fikk bruke 300 SLR Coupéen som sitt personlige kjøretøy.

FOTO: IMERCEDES-BENZ

Begge ble pensjonert uten å ha blitt satt inn i racingtjeneste. Den ene ble i stedet brukt som tjenestebil av sjefen for Mercedes-Benz utviklingsavdeling, Rudolf Uhlenhaut, som var mesterhjernen bak racingsuksessen. På 1980-tallet bestemte Mercedes-Benz seg for å restaurere begge bilene, en jobb som gikk til den britiske eksperten Tony Merrick.

Det er disse to bilene, med en treliters rekkesekser på 310 hestekrefter, som blir kalt Uhlenhaut Coupé. 

RÅTT: Svært få, om noen, biler har en slik utstråling av elegant råskap som 300 SLR Uhlenhaut Coupé.

FOTO: IVAR ENGERUD

Prekvalifikasjon

RM Sotheby’s kunne ikke gi Mercedes-Benz noen indikasjon på forventet pris, bortsett fra at man visste at det ville bli verdens dyreste bil. Men estimatet var heller ikke det viktigste. Det viktigste var å gjennomføre salget på en diskret måte, uten noen forhåndsannonsering, samtidig som man sikret at alle potensielle kjøpere visste om begivenheten.

– En av de viktigste oppgavene i forkant av selve auksjonen var selvsagt å sørge for at denne delen av markedet visste om den og kunne melde sin interesse. Og like viktig som å få bekreftet at potensielle kjøpere hadde økonomisk kapasitet til å gjennomføre et slikt kjøp, var å sikre at pengene til kjøpet ikke var beheftet med noe som kunne føre Mercedes-Benz ut i vanære i etterkant. Det et jo ikke alle penger som er like hvite ute i markedet, resonnerer Haynes.

ROMETSCH-DETALJ: De små vingene over hjulbuene var faktisk hentet fra spesialkarosseriene til Volkswagen i regi av Rometsch på starten av 1950-tallet.

FOTO: IVAR ENGERUD

Hvorfor?

Det er mange spekulasjoner hvorfor Mercedes-Benz velger å selge en slik bil. Svarene ligger nok langt utenfor behovet for penger for å etablere et «Mercedes-Benz Fond» som skal gi midler til studenter som jobber med dekarbonisering.

Men selvsagt er det nobelt å bruke penger fra verdens dyreste fossilbil til å jobbe med å redusere konsekvensene av CO2-utslipp. Spesielt siden Mercedes-Benz nå satser så mye elektrisk. Den handler om markedsoppfatning.

En annen side av salget er at Mercedes-Benz samtidig har en ambisjon om å bli et langt mer eksklusivt merke. Småmodeller skal bort, og fokus rettes mot høyere marginer på dyrere biler, i retning av Ferrari. Og i den sammenheng er det «greit» å ha tittelen «Verdens dyreste bil» i egne rekker.

SOM GATEVERSJONEN: Likheten i design med gateversjonen 300 SL er slående og tjener begge modeller med en legendarisk design av Karl Wilfert.

FOTO: IVAR ENGERUD

Siden Ferrari aldri har brydd seg om sin egen historie med egeneide historiske biler slik som Mercedes-Benz, har sannsynligvis ikke Ferrari noe mottrekk å komme med for å vinne den tittelen tilbake. Og det er tvilsomt om noen Ferrari-modell har et potensiale på dette nivået.

EN AV TO: Eksemplaret Mercedes-Benz nå har solgt, er det andre av to eksemplarer. Det første er fortsatt i samlingen i Stuttgart.

FOTO: IVAR ENGERUD

Hvem?

Hverken RM Sotheby’s representanter eller Mercedes-Benz har røpet identiteten på kjøperen. Heller ikke superdealeren Simon Kidston, som representerte kjøperen, var særlig meddelsom da vi møtte ham på Villa d’Este et par uker etter salget.

I SENTRUM: Superdealeren Simon Kidston representerte kjøperen av Uhlenhaut Coupéen, men vil (selvsagt) ikke avsløre den egentlige kjøperen.

FOTO: IVAR ENGERUD

Det går rykter, og vi har fått ulike navn som leder til både England og Italia, fra kilder tett på salgene av de dyreste bilene i verden. Men så lenge vi ikke kan si med sikkerhet hvem kjøperen er, lar vi den ballen ligge.

Han har imidlertid forpliktet seg til å vise frem bilen for publikum også i fremtiden, så vi slipper at den blir murt inne i et privat mausoleum.

Hva nå?

På spørsmål om hvilken bil som eventuelt kunne bringe mer enn 300 SLR Uhlenhaut Coupé er det én bil ekspertene peker på: Stirling Moss 300 SLR «722», selve vinnerbilen fra Mille Miglia i 1955. Den eies også av Mercedes-Benz selv, og «er ikke til salgs».

Men i dagens marked skal man ikke utelukke noe.