«Alt er relativt» heter det så enkelt og greit. Spesielt når det gjelder tid. Som da en hører at det er 30 år siden Freddie Mercury døde. 30 år? Føles det som det er «en evighet siden» eller mer som det forslitte uttrykket «som det var i går»?
Vet ikke, men det sammenfaller i hvert fall med tiden da Volvo introduserte sin viktigste modell siden starten i 1927: 850 i 1991. I år er de aller første eksemplarene blitt «veteranbiler».
Mer enn bankkrise
Det er en mild underdrivelse å si at Volvo slet ved inngangen til 1990-tallet. Ikke minst i Norge. Ikke bare hadde nybilmarkedet stupt fra toppen på 167.352 biler i 1986 til rundt 55.000 biler bare tre år senere.
Volvos storselger og tidligere markedsleder, 240, var langt inne i sine æresrunder som for lengst burde vært avsluttet. Men etterfølgeren manglet, så oppgraderinger, prissenkninger og «Classic»-modeller ble lansert for å «løse» problemet inntil en ny modell kunne lanseres.
Markedsandelene og resultatene sank til nivåer man ikke hadde sett så lenge man kunne huske. Hele den norske bilbransjen var på felgen, og Volvo-organisasjonen var langt nede uten noe synlig lys i tunellen. Det var bokstavelig talt tøffe tider med konkurser og blodrøde resultater hos de som hadde rygg til å bære tapene.
Tøffe tider
At Volvo i 1991 fikk kontrakten som transportleverandør til Lillehammer-OL tre år senere vakte ikke noen umiddelbar jubel i forhandlernettet. Det var ikke så lett å se det store potensialet for å dra nytte av rollen. De akutte problemstillingene rundt sviktende volum og lønnsomhet var så alvorlige at de voldsomme investeringene og kostnadene til en slik satsing virket vanskelig å se som et positivt bidrag til å styrke Volvo-handelen.
Etter fire vanskelige år var det viktig å legge en offensiv strategi med fokus på motivasjon og vinnerkultur, men det var ikke lett med den vanskelige situasjon som man sto midt oppe i.
Problematisk omstilling
Skepsisen var stor da det ble klart at 240-modellen ikke skulle erstattes av en bil i samme segment, men av en toppmodell kalt 850. En forhjulsdrevet sedan med tverrstilt rekkefemmer på 170 hestekrefter var ikke akkurat det norsk Volvo-handel trodde den hadde behov for.
Den passet kanskje i Sverige og USA, men kort og godt ikke i det norske markedet med sin segmentfordeling. Selvsagt skulle modellen også etter hvert komme som stasjonsvogn, men ikke på et par år. Troen var liten på at den kommende bilen var det som kunne redde Volvo-salget.
850 gjør sin entre
Selv om 850 bød på en kjøreopplevelse ingen hadde vært i nærheten av i en Volvo tidligere, var det få hos forhandlerne som trodde på den store salgssuksess. Og skepsisen til den nye modellen var ikke uten grunn: 850 kostet over 300.000 kroner, og 80 prosent av det norske nybilmarkedet var biler under 200.000 kroner.
Så feil kunne man ta. Volvo 850 skapte «sitt eget marked» da den for alvor ble lansert for kunder. Det passet perfekt at 850 gjorde sin entre midt under planleggingen av OL på Lillehammer. 850 ble brukt til transport av personell, VIP-er og andre, og den ble et fantastisk utstillingsvindu for Volvos nye modeller.
Suksesshistorie
De gode kjøreegenskapene ble lovprist av alle som fikk prøve seg bak rattet og gjorde at mange som tidligere ikke engang hadde vurdert en Volvo «bare skulle ha» 850. Med en lekker stasjonsvogn i ermet var pessimismen snudd til optimisme og offensiv tenkning i løpet av kort tid.
At Volvo-sjef P.G. Gyllenhammar hadde satset stillingen på en mislykket fusjon med Renault og måtte gå, rikket ikke på Volvo 850s suksess i markedet mot midten av 1990-tallet. Volvo hadde etablert seg i premiumsegmentet. En posisjon de har beholdt siden den gang. I 30 år.
Og ønsker du å repetere 850-historien med alle dens spesielle sider, er det bare å ta turen til Volvo Museum i Göteborg. Her markeres modellens 30-årsjubileum med en spesialutstilling over vinteren.