Ferrari 250. Navnet sier alle kjennere av Ferrari hva det handler om. Akkurat som de skjønner betegnelsene 166, 195, 212 osv. For uinnvidde er modellbetegnelsene bare et tall, men for entusiastene er det en kode som identifiserer bilene ved motorstørrelse. De klassiske typebetegnelsene er nemlig størrelsen på hver sylinder – målt i milliliter. Så 250 milliliter er en kvart liter, og ganget med 12 sylindre gir det totalvolumet på tre liter.
Enormt potensial
Og det var nettopp en 3-liters V12 utviklet av Gioachino Colombo som skulle bli fellesnevneren i en hel serie av bilmodeller fra Ferrari fra starten av 1950-tallet til midt på 1960-tallet. Et mesterverk av en motor som skulle la seg utvikle fra 240 hestekrefter til 300 i hardtrimmet Testa Rossa racingversjon.
LEGENDARISK: Den 3-liters V12-motoren var hjerte i nesten 2.600 biler på 1950- og 1960-tallet.
Motoren skulle finne veien ned i Ferraris råeste racingbiler, deres første rene sportsbiler og deres mest luksuriøse modeller. Alle beregnet for et lite, men kjøpesterkt marked som var i sterk utvikling i en blomstrende etterkrigstid.
Fantastiske karosserier
250-modellen skulle, med sine ulike chassislengder til ulike formål, være en base for Italias fremste karosseribyggere. Ikke minst Pinin Farina som i denne perioden ble Ferraris utvalgte husdesigner
Suksessen med 250-modellen skulle skape grunnlaget for ekspansjon og modernisering i produksjonen av karosserier hos Pinin Farina i den fasen hvor selskapets ledelse gikk fra faren Battista til sønnen Sergio Pininfarina inn på 1960-tallet.
Fra ren håndverksbygging fikk man seriemodeller som kunne bygges i hundrevis per år, noe som skapte en gjensidig suksess for både Ferrari og Pininfarina. Båndene var tette i mange tiår, basert på alt de fikk til på 250-modellen.
HARMONISK: Den tofargede lakken forsterker inntrykket av hvor lett taket nærmest flyter oppå resten av karosseriet.
Men også Vignale, Zagato, Scaglietti og Boano lagde noen av sine fineste verker på Ferrari 250 i den kanskje vakreste epoken av italiensk karosserikunst på 1950- og 1960-tallet.
Transatlantisk brobygger
Modellen skulle gi Ferrari et skikkelig fotfeste i USA, med smektende modellnavn som California Spyder, en favoritt blant poserende filmstjerner på begge sider av Atlanteren. En California Spyder var definitivt bilen å ankomme ethvert luksushotell på Den franske rivieraen på 1960-tallet.
250 skulle befeste Ferraris posisjon som verdens fremste racingorganisasjon og sportsbilprodusent. En serie videreutviklede 250-modeller hentet hjem seire i verdens mest prestisjefylte landeveisløp og utholdenhetsløp på bane: Targa Florio, Spa, Tour de France. Tourist Trophy og Le Mans for å nevne de viktigste.
TILBAKE TIL ITALIA: Zagatoen var på Villa d’Este for ti år siden og kommer tilbake på eksklusivt besøk nå i mai.
Ettertraktet vare
Heldigvis eksisterer langt de fleste av de rundt 2.600 Ferrari-eksemplarene som fikk 250-betegnelse den dag i dag. Tatt vare på eller reddet av entusiaster opp gjennom tiårene hvor interessene var minimal. Tider hvor selv en 250 GTO var en ren bruktbil som kunne være vanskelig å bli kvitt og ikke inngangsbilletten til verdens mest eksklusive bilklubb med potensielt kun 39 medlemmer.
I den andre enden av prisskalaen finner du 250 GT/E 2+2 som du kan få i meget fin stand til i rundt tre millioner kroner.
Ikke helt på 250 GTO-nivå, men langt oppe på prisskalen for Ferrari 250 finner du definitivt Zagato Coupéen på disse sider.
Ferrari og Zagato
Zagato hadde sin hovedbeskjeftigelse med Fiat, Lancia, Alfa Romeo og Maserati. Men Ugo Zagato og Enzo Ferrari hadde kjent hverandre helt fra den tiden Enzo Ferrari drev Alfa Romeos racingteam, Scuderia Ferrari, på 1930-tallet. Blant annet med racerbiler med Zagato-karosseri.
Nå hadde Ugo Zagatos to sønner tatt over karosseri-virksomheten og de hadde også kledd opp et 166 MM-chassis med sitt Panoramica-karosseri allerede i 1949. Elio og Gianni Zagato var begge aktive racere, og de fikk bygd om et par racebiler til for teamet Scuderia Sant’Ambroeus i hjembyen Milano. Dog uten at det ble noen oppdrag for Zagato fra Ferrari selv.
Zagatos vakreste?
I 1955 introduserte Ferrari sin 250 GT med akselavstand på 260 centimeter, hvor Boano skulle få sin fineste tid med over 80 bygde karosserier til en moderne GT-utgave for veien. Scaglietti tok seg av utviklingen av et karosseri mer beregnet på landeveisløp, som Mille Miglia og Tour de France. Etter seier i det sistnevnte løpet fikk modellen det navnet.
Zagato fikk også tilgang på et slikt chassis, nummer 0515GT, og på det bygde de noe av det vakreste som noen gang skulle kle et Ferrari-chassis. Eksemplaret var det første av det som totalt skulle bli fem lignende biler fra Zagatos verksted i 1956 og 1957.
HARDT LIV: Allerede fra den var helt ny i 1956 tok eieren Zagatoen ut i racing som her i konkurranse med både Ferrari, Maserati, Mercedes-Benz, Fiat og Alfa Romeo på Monza.
Eieren Vladimiro Galluzzi i Milano tok sin nyervervelse rett ut i racing både på bane og i bakkeløp, samt i et par skjønnhetskonkurranser fra mai til oktober 1956. Deretter overlot han den til en Luigi Taramazzo som fortsatte den mildt sagt intensive bruken i bakkeløp i hele 1958-sesongen i Italia før den fikk en litt roligere tilværelse helt på slutten av 1950-tallet.
Til USA
Og som for så mange eksklusive italienske sportsbiler, varte det ikke lenge før sportsbilen ble lastet om bord på et skip med kurs for California. Her hadde entusiasten Edwin Niles i Los Angeles spesialisert seg på import av Ferrari, både for egen fornøyelse og for videresalg.
DOUBLE BUBBLE: Zagato-linjene er så stramme og minimalistiske at taket må ha kupler over fører og passasjer.
Han hadde falt for den vakre Zagato-modellen, og via sine kontakter i Italia, snappet han den opp i 1960 og beholdt den til 1961 før den ble solgt videre til fordel for en annen av de drøyt 100 Ferrariene han importerte til USA som privatperson på 1960-tallet.
Gjennom 1960- og 1970-tallet skiftet den eier et utall ganger, ikke minst siden Niles kjøpte den tilbake i 1963, 1965, 1971, 1973 og 1982. Da ønsket Niles å beholde den, og han fikk Steve Tillack til å restaurere den fullstendig i 1983/84.
Kraftig verdistigning
I 1985 kunne du fått kjøpt den av Niles for 180.000 dollar. Kjøper var Erich Traber i Sveits, og innen han solgte den igjen i 1989 hadde prisen gått mer enn tigangeren til 2,1 millioner dollar. Ny adresse, som for så mange sportsbilklassikere på den tiden, ble Japan før markedet krakket fullstendig inn på 1990-tallet.
ELEGANT: Ikke én detalj utvendig eller innvendig er misformet. Det er bare skjønnhet.
Hva den nye eieren, mexicanske Lorenzo Zambrano betalte da han overtok den i 1991 vet vi ikke, men den vendt i hvert fall tilbake til Steve Tillacks verksted i Los Angeles. Der bygde Cemex-eieren opp en av verdens fineste Ferrari-samlinger, og dette eksemplaret var en av øyestenene.
Den ble både vist på Pebble Beach og racet i Monterey Historic Races før den var en del av Ferraris 50-års jubileumsutstilling på Petersen Museum i LA. I 1999 tok Zambrano og Tillack bilen til Italia for å kjøre Mille Miglia.
Rett før tusenårsskiftet klarte den tidligere fondsforvalteren og Zagato-entusiasten David Sydorick i Beverly Hills å overtale Zambrano til å selve den, privat og til en ukjent sum.
STOLT EIER: David Sydorick fra Beverly Hills har kanskje den mest utsøkte Zagato-samlingen i verden, og denne Ferrarien er en juvel.
Til Europa
I over 20 år har David Sydorick og kona gledet både seg selv og andre med å ta bilen gjentatte ganger til Europa til blant annet Goodwood Festival of Speed, Mille Miglia, Louis Vuitton Classic Serenissima Run, Ferraris 60- og 70-årsfeiring og Villa d’Este i 2012, hvor vi var så heldige å få fotografere den eksklusivt.
FART: Detaljene speiler fart og funksjon.
Nå er den igjen i Italia, hvor den i flere uker har vært utstilt i det eksklusive klesmerket Larusmianis butikk i Milano, før den igjen vender tilbake til Villa d’Este 21. – 22. mai.
Da skal vi igjen få gleden av å la øynene gli over det vakre, stramme tofargede karosseriet i mørk blå underdel og hvitt tak med den legendariske «Double Bubble»-designen og la ørene få ta del i Ferraris vakre 12-sylindersymfoni. Bedre blir det ikke!
MAGI: Detaljdesignen av den bakre takstolpen er så kunstnerisk vakker at det er rene skulpturen.