– Turen fra Larvik til Trondheim gikk helt fint, med én overnatting på Lillehammer. Eneste lille problem var at den kokte på vei opp bakkene fra Dombås mot Dovrefjell, men det løste vi ved at en av oss satt på forskjermen og fylte vann på radiatoren!
På langtur
Turen Finn Røed snakker om forgikk ikke i går, fjor eller forrige tiår. Den var høsten 1950, da han og fetteren hadde avsluttet videregående og skulle gå to år på teknisk skole i Trondheim.
Med ferskt førerkort la de to i vei i en allerede da 36 år gammel «veteranbil», selv om begrepet knapt var oppfunnet i Norge den gang.
BILBRANSJEMANN: Finn Røed har mer enn to mannsaldre i bil-, traktor- og anleggsbransjen, og han tar ut stasbilen ved spesielle anledninger, som bryllupskjøring i familien.
– Jeg kjente bilen godt, siden den alltid hadde gått i distriktet så lenge jeg kunne huske. Jeg hadde fylt bensin på den mange ganger som gutt da jeg jobbet på min fars bensinstasjon, minnes Røed.
Faren Søren Røed inngikk allerede i 1929 avtale med AS Østlandske Petroleumscompagni om anlegg av bensinstasjon på området Nanset ved Larvik. I 1932, samme år som Finn ble født, fikk stasjonen navnet «Nanset Standardstasjon». Blant stamkundene på stasjonen var elektriker Johnsen med akkurat denne Fiat Zero, som etter hvert ble den eldste bilen i distriktet.
VOGNKORTET: Det ble mye informasjon på de gamle vognkortene etter hvert som eierskifter og andre data ble ført inn. Dette viser at den ble registrert første gang 25. mars 1915, så den er nok i hvert fall produsert i 1914.
Viktig modell
Fiat Zero, eller 12/15 som den også ble kalt etter systemet med skattehestekrefter, ble produsert fra 1912 til 1915. Den skulle bli en langt viktigere bil enn den korte produksjonstiden skulle tilsi.
PATINA: Den flasser litt lakk her og der, har en bulk eller fire i skjermene, men bærer alderen med verdighet, Finn Røeds Fiat Zero. Den må ikke restaureres, bare vedlikeholdes videre.
Den var den første Fiat som ble bygd i over 2.000 enheter, men produksjonen opphørte på grunn av Første verdenskrig og overgang til produksjon av krigsmateriell. Zero var utstyrt med en 1,9-liters motor som utviklet rundt 15 hestekrefter og kunne nå 70 km/t om underlaget tillot det.
ENKELT: Kjemisk fritt for plastdeksler og styringssystemer er den gamle Fiat-motoren et vakkert skue.
Blant håndverkerne hos Fiat ved oppstarten av Zero-prosjektet i 1911 var en 17 år gammel gutt ved navn Battista Farina. Blant oppgavene han og kollegaene var satt til var å lage ulike utkast til radiatorkappeutforming for den nye modellen.
En dag Fiat-eier Agnelli var innom verkstedet spurte han unggutten: «Hvilke av radiatorene ville du valgt?»
«Den», svarte Battista kjapt og pekte, «for den har jeg laget selv!»
PININ FARINAS FØRSTE: Battista Pinin Farina designet fronten på Fiat Zero i 1911, bare 17 år gammel.
Og ganske riktig, Agnelli valgte hans design i stedet for utkastene fra de etablerte Fiat-teknikerne. Det skulle bli starten på et langt og fruktbart samarbeid mellom Fiat og Pinin Farina.
Fra bruksbil til veteranbil
Ikke noe av dette var viktig for Finn Røed i 1950. Han og fetteren hadde bare lyst på en morsom bil å ta med seg til studietiden i Trondheim. Finns far hadde i tillegg til bensinstasjonen også blitt Austin-forhandler rett før krigen. Så de kunne fått noe nyere å kjøre, men de syntes det kunne være gøy med en så gammel bil.
I TRONDHEIM(?): Dette morsomme bildet er sannsynligvis fra studietiden i Trondheim i perioden 1950-52, men fra en ukjent kilde.
Under oppholdet der var bilen innom Ford-fohandler Gaden & Larsens motorverksted og fikk nye aluminiumsstempler. Etter at fetterne returnerte til hjembyen i 1952 tok Finn over Fiaten selv. Vi snakker altså om året da De olympiske leker ble arrangert i Oslo og Dronning Elizabeth II ble innsatt. Det gir litt perspektiv på dette bileierskapet.
Samme år ble Norsk Veteranvogn Klubb etablert i Oslo, men det var såpass langt unna at den da vel 20 år gamle Finn Røed ikke ble noe aktivt medlem blant godt voksne, dresskledde herrer på NVK-møtene på KNA-hotellet.
De første veteranvognløpene
Men da Norges første veteranvognløp skulle gå av stabelen fra Kadettangen i Sandvika til Skøyen (10 kilometer!) i september 1954, var Finn i sin Fiat blant de 71 startende. Beviset er der blant annet i form av en løpsplakett som sitter på bilen den dag i dag.
FØRST I NORGE: Det finnes fortsatt norske biler som var blant de 71 deltagerne i det første veteranvognløpet i 1954, men ingen med samme sjåfør som den gang.
I 1957 skulle det første internasjonale veteranvognløpet i Norge gå av stabelen: Rally Oslofjord i anledning KNAs 50-årsjubileum og NVKs 5-årsjubileum. Med deltagelse fra både Europa og USA.
RALLY OSLOFJORD: En 25 år ung Finn Røed med sin Fiat under Rally Oslofjord i 1957. Bulken i høyre forskjerm var der da også.
– Jeg meldte meg på og kjørte innover, men i (de gamle) Lierbakkene begynte clutchen å slure veldig. Det hadde skjedd før, for den var blitt godt slitt, men nå ble det riktig ille. Vi ringte far, som kom og hjalp oss å komme innover til Oslo på fredag kveld. Der fikk jeg kjøpt noe klingerit (fiberpakninger) som fikk gjøre jobben som plater i clutchen som en nødreparasjon. Det holdt i hele løpet, forklarer Røed mens vi tar den nå snart 110 år gamle Fiaten i nærmere øyesyn.
Alltid i Larvik
Den nette Fiaten var merkets svar på Ford T, om enn i langt mindre produksjonsvolum.
Første eier var Martin Lauritz Larsen som kom fra Kristiania hvor han hadde vært vognmann. Han flyttet til Larvik for å bli bademester ved kurhotellet i byen og drev Larvik Handelstandsforenings restaurant før han etter hvert bygde opp Ula Strandhotell i Tjølling (som brant på slutten av 1930-tallet). Senere drev han også Pensjonat Villa Farris.
FØRERFOKUS: Hadde du oversikt over bensinbeholdningen og turtallet var mye gjort på dashbordsiden. Kjølevannstemperaturen så du på toppen av radiatoren.
Bilen gikk hele sin vanlige bruksperiode i Larvik-området, og her har den blitt hele tiden bortsett fra de to årene i Trondheim fra 1950 til 1952.
Bransjemann
– Bortsett fra en liten håndfull veteranvognløp på 1950- og 1960-tallet ble bilen for det meste stående, for jeg hadde simpelthen ikke tid til å bruke og vedlikeholde den, forteller Røed.
– Da jeg kom hjem fra Trondheim ble det mye jobbing i bedriften hjemme sammen med min bror og far. I 1953 ble vi Skoda-forhandler og to år senere begynte vi med Nuffield-traktorer, før vi gikk inn i anleggsmaskinbransje med Brøyt i 1960.
Da faren døde brått i 1962, ble det enda mer å gjøre på de to sønnene i en bedrift som stadig ekspanderte. Nanset Standard ble tidlig Toyota-forhandler i Larvik, og Nuffield ble byttet ut med John Deere-agenturet for hele Norge. Senere har merker kommet og gått, men en viktig milepel ble nådd i 1982, da man ble importør for japanske Hitachi.
Et par dager etter vår titt på Fiaten, kom en delegasjon fra Japan for å være med på 40-årsjubileet for Hitachi-importen til Norge.
ORIGINALVERKTØY: Da hjulene skulle av måtte det spesialverktøy til, så da var det greit at alt originalverktøyet lå på sin plass i lerretsmappen under gulvet.
Patina
Selv om bilen ble lite brukt, var det aldri noe tema å selge den. Den skulle han ha. Og på starten av 2000-tallet ble bilen hentet litt mer frem igjen, og med kyndig hjelp ble det tekniske i både motor og drivverk gjennomgått for både drifts og trafikksikkerhet.
Noen full restaurering var ikke aktuelt, for den har hele tiden vært i en grei bruksstand karosserimessig sett. Kalesjen og interiøret ble trukket om på 1950-tallet, og den jobben holder mål fortsatt. Og om lakken er både flekkete og flasser litt, om skjermene har noen bulker og skjevheter, så bærer denne bilen med seg et vitnesbyrd om et langt og levd liv.
VAKKER LOGO: Fiat-logoen i navkoppene er praktfull. I vinter skal eikefelgene få en varsom oppussing slik at de får en jevnere blåfarge, men med bevart patina.
Restaurerte biler finnes det nok av. Det er slike originalbiler som dette det er viktig at bevares som de er.
Og inn på 2000-tallet har den stadig vært i bruk i forbindelse med bryllup i familien, for både barn og barnebarn, gjerne med Finn selv ved rattet.
Lekende lett starter han bilen og tar en liten demonstrasjonsrunde til ære for fotografen før den settes inn for vinteren. En vinter hvor felgene skal få en varsom upbrushing slik at den hvite grunningen ikke synes.
Og neste sommer blir den 73. Finn Røed kan sette seg bak rattet i sin unike Fiat!