– Jeg har elsket Alfa Romeo så lenge jeg kan huske, og 6C 2500 S- og SS-modellen er noen av de fineste bilene jeg kan tenke meg fra 1940- og 1950-tallet, sier Corrado Lopresto smilende mens vi beskuer hans særdeles spesielle 1947 6C 2500S Stabilimenti Farina Cabriolet.
Den er bare én av en håndfull unike Alfa Romeo 6C 2500-modeller i Loprestos utsøkte bilsamling bygd opp over mer enn 40 år.
Den blå, langstrakte Cabrioleten utstråler en unik personlighet fra støtfanger til støtfanger, ulikt alt annet du har sett. Så har den da også en meget spesiell historie fra den ble skapt i Stabilimenti Farinas verksted rett etter 2. verdenskrig.
Racinggener
Allerede fra slutten av 1920-tallet var de sekssylindrede motorene som oftest drivkilden i Alfa Romeos svært begrensede personbilproduksjon. 6C-modellene lånte teknologien nærmest rett fra selskapets dominerende racerbiler. Motoren ble utviklet gjennom 1930-tallet fra sin opprinnelige størrelse på 1,5 liter til nærmere 2,5 liter helt mot slutten av tiåret.
Alfa Romeo 6C 2500 ble introdusert i 1939, og den ble tilbudt i tre ulike konfigurasjoner fra en Turismo basisutgave på 87 hestekrefter via S (Sport) til en SS (Super Sport) med 105 hestekrefter i et kort chassis. I en drøy håndfull biler i konkurranseversjon ble ytelsene hevet ytterligere til vel 140 hestekrefter, blant annet ved hjelp av tre Weber-forgassere. Det skulle være nok til å hevde seg i så vel Mille Miglia og på Le Mans sammen med sin storebror 8C 2900.
Kort løpskarriere
Våren 1939 ble tre 6C 2500SS chassis sendt til Carrozzeria Touring for å få lettvekts roadster-karosserier, og et chassis fikk et lukket karosseri tilpasset Le Mans. Påliteligheten var ikke på topp, så det ble ingen suksess til tross for ledelse underveis.
Racingkarrieren til 6C 2500SS ble kort. Med krigens klamme hånd over hele verden ble racingbilene stående pensjonert på fabrikken i vente på en snarlig slutt. Den kom ikke, og det fantes hverken ressurser eller interesse for å gjøre noe med dem.
Opp av asken
Det ble bare produsert noen ytterst få eksemplarer av Alfa Romeo i krigens tidligste år frem til Portobello-fabrikken ble bombet i oktober 1944. Heldigvis greide utstyret til produksjon av 6C 2500 bra, slik at produksjonen kunne tas opp forholdsvis raskt i 1946.
De aller fleste 6C 2500 ble kledd opp med karosserier fra Touring og Pinin Farina, samt noen ytterst få av Ghia, Bertone og Stabilimenti Farina. Allerede i 1948 hadde Alfa Romeo utviklet en større 3-liters utgave av 6C, men den ble for dyr for markedet. Det ble mye større etterspørsel etter en ny firesylindret modell.
Så da den siste 6C 2500 rullet ut av produksjonslokalene i 1952, markerte det den definitive slutten på en æra. Det var den siste Alfa Romeo basert på de store racingsuksessene fra 1930-tallet.
Felles innsats
Blant de som hadde tegnet karosserier på Alfa Romeo før, og delvis under krigen, var den erfarne designeren Mario Revelli di Beaumont. Rett etter krigen hadde han etablert et samarbeid med den unge og meget talentfulle designeren Giovanni Michelotti.
Sammen er de mestre bak henholdsvis interiør og eksteriør på Stabilimenti Farina Cabrioleten på disse sider. Det ble bygd totalt 779 eksemplarer av Sport-utgaven mellom 1939 og 1952, men bare denne har en slik komfortabel og luksuriøs femseter.
Karosseriselskapet Stabilimenti Farina hadde blitt startet av Giovanni Farina allerede i 1906. Han var Battista Farinas eldre bror, og broren skulle bli mer kjent med sitt Pinin Farina fra 1930. Men Stabilimenti Farina var fortsatt en anerkjent karosseribygger i 1947, og der var Giovanni Michelotti sjefsdesigner. Han hadde startet som læregutt i 1936, bare 15 år gammel.
I 1947 hadde Italia begynt å komme på beina igjen etter krigen, og i årene som fulgte skulle Michelotti bli verdens mest produktive designer. Rundt 1.200 ulike modeller ble kreditert Michelotti frem til 1980.
Utstillingsbil
I 1947 var han fortsatt «ung og lovende», med en stor trang til å utforske hvordan etterkrigsdesign skulle utvikle seg. Han brøt alle konvensjoner i fronten, med sin spissede nedre kant og markante ribber i kjølerområdet. Ikke noe annet enn selve emblemet som signaliserer at dette er en Alfa Romeo. Michelotti brukte dette elementet også på tilsvarende designer på mindre Fiat-modeller og en tilsvarende Alfa Romeo Coupé på samme tid.
Interiøret var Revellis ansvar, og han tok frem alt som var tilgjengelig av Art Deco-elementer. Nye materialer, som gjennomsiktig plast, ble brukt rikelig både i dashbord, instrumenter og brytere. Det spesielle rattet var et design som Revelli hadde patentert.
Med blå metallic lakk og blodrødt skinninteriør ble den ferdige bilen levert til sin første eier Luciana del Duca i Roma 10. juni 1947. Bare to uker senere stilte hun med bilen i Rome Concours d’Elegance del Pinico, hvor den vant klasseseier.
Sannsynligvis ble den også vist på utstilling i Monaco før den i oktober ble sendt til Frankrike for å delta på Paris-utstillingen i Stabilimenti Farina-standen.
Til USA og tilbake til Italia
Som så mange eksklusive europeiske sports- og luksusbiler i etterkrigsperioden, ble denne kjøpt av en amerikansk offiser utstasjonert i Italia. Etter at han hadde kjørt Sicilia rundt på ferie tok han den med hjem til USA, hvor den levde en omflakkende tilværelse, men heldigvis unngikk skrothaugen. Til det var den nok for spesiell. Det skulle imidlertid gå mange år før bilens endelige redningsmann kom til unnsetning.
Corrado Lopresto tok den tilbake til Italia for en omfattende restaurering. Det ble en kompleks jobb for de kompetente restaureringsekspertene å bringe tilbake de opprinnelige formene og utstrålingen fra den gang. Det nærmest perfekte arbeidet ble fullført i 2003, hvoretter den debuterte på Europas mest eksklusive bilarrangement, Concorso d’Eleganza Villa d’Este. Siden har den blitt stilt ut over hele Europa og på Pebble Beach Concours d’Elegance i USA. Hvilken vakker 75-åring!