– Da jeg kom over et utslitt, men komplett matching numbers restaureringsobjekt av en burgunderrød 1966 Maserati Mistral i Vestfold våren 2013, så jeg for meg å delta på Maseratis 100-årsjubileum i Modena sommeren 2014 med nyrestaurert bil. Jeg kunne ikke tatt mer feil, smiler Alexander Stark fra Kolbotn mens han tar ut den nydelige himmelblå skjønnheten for en tur på tørre veier i vårsola.
PERFEKT: Etter seks års restaureringsarbeid kunne Alexander Stark endelig ta sin Mistral ut av garasjen.
Stort prosjekt
Det skulle ikke ta ett, men mer enn seks år å få alt så bra som han og biloppretterkompisen Albert Lindheim ønsket at det skulle være. Alt som kunne beholdes ble beholdt og pusset opp eller restaurert, mens alt som måtte byttes ble byttet til riktige deler. Slike ting tar tid, både å finne de riktige delene og å gjøre jobben.
Lista var lagt for lenge siden hva gjelder italiensk bil. Som nyfødt ble han og moren hentet fra fødestua i en nesten ny Alfa Romeo Alfasud 1200 i 1979. 34 år senere, og mange italienske bilopplevelser rikere med en superinteressert far, hadde Alexander utviklet et hjerte som banket ekstra for Maserati. Ikke minst for de klassiske modellene.
Prosjektet ble langt mer omfattende enn eieren hadde tenkt. Men å ta noen snarveier for å spare tid eller penger var helt uaktuelt når en først var i gang med den eneste Mistral-restaureringen i Norge.
LINJER TIL BEGJÆR: Mistrals proporsjoner og linjer er svært tiltalende, fra den sylskarpe fronten til glassluken i hekken.
Det fikk ta den tid det tok, og koste det det måtte koste for det som var Alexanders drømmebil. I flere år allerede hadde han fått være vaktmester for en 1971 Maserati Indy 4700 og en 1968 Maserati Mistral 4000 og vært drivkraft i den norske Maserati-klubben fra starten.
Fra San Francisco til Kolbotn
Mistral kom på Masearati-programmet i 1963, utstyrt med deres legendariske rekkesekser med doble overliggende kamaksler og dobbel tenning. Konstruksjonen var nærmest hentet rett fra Formel 1-bilen 250F som hadde skaffet Juan Manuel Fangio verdensmesterskapet i 1957.
RACINGGENER: Maseratis Mistrals rekkesekser med doble overliggende kamaksler og dobbel tenning var nærmest hentet rett fra den legendariske Formel 1-bilen 250F fra 1950-tallet.
I litt nedtunet versjoner var likevel ytelsene høyst respektable 265 hestekrefter, toppfart på rundt 230 km/t og 0 – 100 på under 7,0 sekunder. Akkurat denne Mistralen ble solgt ny i San Francisco høsten 1966. 47 år og noen eiere senere fikk den adresse Kolbotn for noen år.
Sjelden skjønnhet
Opprinnelig var den lakkert i den lyseblå fargen «Celeste Chiaro» med lysebrunt interiør. Så valget å bringe den tilbake til originalt var ganske enkelt.
Noe som i de aller fleste tilfeller er smart med tanke på videresalg, men i dette tilfellet er også fargekombinasjonen bare så lekker. Den klarblå vårhimmelen reflekteres i ulike sjatteringer avhengig av karosseriflatenes og kurvenes vinkel i forhold til himmel og omgivelser.
Og det er disse distinkte proporsjonene og linjene, signert designeren Pietro Frua, som tiltalte Alexander Stark så kraftig. Skjønnheten er der over alt, fra helheten til de miste detaljer, både utenpå og inne i bilen. Selv nærmere 60 år etter at Frua jobbet med kurvelinealene på tegnebrettet og brakte frem denne formen er den på mange måter tidløs elegant.
Totalt 828 eksemplarer ble bygd av den lukkede Coupéen fra 1963 til 1970, mens det bare ble bygd 123 Spyder-utgaver.
LEKKERT EMBLEM: Maserati-emblemet, som er Neptuns harpun, kler sidene bak vinduene.
Racinggener
Allerede i 1914 startet Alfieri Maserati egen verkstedvirksomhet i Milano under navnet Office Alfieri Maserati. To år senere startet selskapet produksjon av tennplugger. Det skulle gi det økonomiske fundamentet som gjorde at de fem Maserati-brødrene kunne holde på med det de likte aller best – racing.
SÆRPREG: Pietro Frua satte sitt særpreg på alle detaljer i designen, og med lekre farger og klassiske Borrani eikefelger har den et fascinerende uttrykk som kan studeres i lang tid.
Rett etter første verdenskrig flyttet virksomheten til Bologna, og to år senere bygget Alfieri sin første egne racerbil basert på komponenter fra ulike produsenter. I 1926 overtok Maserati Diattos Grand Prix-biler som ble kledd opp med det nye Maserati-emblemet med Neptuns harpun.
Maserati Tipo 26 ble navnet, og etter litt videreutvikling ble modellen særdeles framgangsrik med over 100 seire. I 1932 døde Alfieri av skadene etter en voldsom krasj, bare 44 år gammel.
PÃ¥ vei mot veien
De øvrige brødrene fortsatte driften, med stadig mindre avstand til skifteretten. I 1937 ble firmaet solgt til industrimagnaten Adolfo Orsi som flyttet det til Modena.
Orsi var betydelig mer interessert i lønnsomhet enn brødrene hadde vært, og han begynte snart arbeidet med en gatebil. Andre verdenskrig forsinket prosjektet, men ved Genève-utstillingen i 1947 viste Maserati sin A6 1500 med et smekkert toseters Coupé-karosseri signert Pinin Farina.
TIDSTYPISK: Fronten med runde, litt nedsenkede og tilbaketrukne frontlykter og nydelig luftinntak i panseret er bare så estetisk vel gjennomført at det blir kunst.
Volum og prestisje
Hele Maseratis historie fra starten i 1914 frem til de lanserte sin første gatebil handlet om racing. Ikke før i 1957 ble merket en større produsent av sportsbiler for gaten med lanseringen av 3500 GT med karosseri designet av Carrozzaria Touring.
Men det var kunder som ville ha noe enda kraftigere, blant annet Sjaen av Persia, som overtalte Maserati til å utvikle en ny bil med deres 4,9-liters V8 fra racingavdelingen. Maserati 5000 GT ble barnet hetende, en modell det bare ble bygd 34 av mellom 1961 og 1964.
FORM OG FUNKSJON: Selv på en enkel detalj som dørhåndtak, ser en hvor opptatt italienere er av design og skjønnhet.
Fruas mesterverk
Maserati sÃ¥ at det fantes et marked for en ny toseters Grand Tourer, som oppfølger til 3500 GT og komplement til Sebring 2+2 som var introdusert i 1962. Oppfølger mÃ¥tte bli en riktig produksjonsbil som kunne bygges i større serier for Ã¥ skape økonomi i prosjektet.Â
Maserati hadde levert chassis til både Touring, Allemano, Vignale og Frua, samt noen mindre byggere. Mens designeren Giovanni Michelotti og Vignale fikk jobben med Sebring, var det Pietro Frua som dro det lengste strået i konkurransen om å få formgi og bygge Mistral.
TIL MINSTE DETALJ: Underveis fikk eieren også laget et sett med fargetilpassede, klassiske kofferter som pynter opp under glasset i baklokket.
Vakkert er bare fornavnet. Nett og fin og til dels skarp i kantene pyntet den opp veiene på 1960-tallet for de som var så heldige å få se eller eie dem da, fra en tid dag både linjeføring og fargevalg på sitt beste var meget elegant i disse klassene. Og Frua var en glimrende bidragsyter.
TYPISK 1960-TALL: Interiøret oser av Italia og 1960-tall.
At vi har en så fin Mistral på norske veier kan vi takke Alexander Starks pågangsmot for, sammen med dyktige håndverkere, for denne holder en klasse som ikke ligger noe tilbake for det beste vi har sett på noen side av Atlanteren.
Planer om å dra på Europa-tur og oppsøke legendariske fjellpass i Alpene lot seg ikke gjennomføre i pandemitiden, og i fjor bestemte Stark seg for å selge perlen.
FRISTENDE: Du kjenner at du lever når du setter deg bak rattet i en slik 1960-talls Maserati med manuelt gir og et dashbord med elegante, analoge instrumenter som kommuniserer tingenes tilstand.
Det var på nære nippet at den igjen vendte tilbake til California, for interessen var seriøs derfra. Heldigvis dukket det også opp en norsk interessent underveis i prosessen, med nesten samme bud. Så da forble den i Norge, slik at både du og jeg, og Alexander selv, kan glede oss over dette mesterverket når den av og til er på luftetur en perfekt sommerdag.