Ferrari 250. Navnet sier alle kjennere av Ferrari hva det handler om. Akkurat som de skjĂžnner betegnelsene 166, 195, 212 osv. For uinnvidde er modellbetegnelsene bare et tall, men for entusiastene er det en kode som identifiserer bilene ved motorstĂžrrelse. De klassiske typebetegnelsene er nemlig stĂžrrelsen pĂ„ hver sylinder â mĂ„lt i milliliter. SĂ„ 250 milliliter er en kvart liter, og ganget med 12 sylindre gir det totalvolumet pĂ„ tre liter.
Enormt potensial
Og det var nettopp en 3-liters V12 utviklet av Gioachino Colombo som skulle bli fellesnevneren i en hel serie av bilmodeller fra Ferrari fra starten av 1950-tallet til midt pÄ 1960-tallet. Et mesterverk av en motor som skulle la seg utvikle fra 240 hestekrefter til 300 i hardtrimmet Testa Rossa racingversjon.
LEGENDARISK: Den 3-liters V12-motoren var hjerte i nesten 2.600 biler pÄ 1950- og 1960-tallet.
Motoren skulle finne veien ned i Ferraris rÄeste racingbiler, deres fÞrste rene sportsbiler og deres mest luksuriÞse modeller. Alle beregnet for et lite, men kjÞpesterkt marked som var i sterk utvikling i en blomstrende etterkrigstid.
Fantastiske karosserier
250-modellen skulle, med sine ulike chassislengder til ulike formÄl, vÊre en base for Italias fremste karosseribyggere. Ikke minst Pinin Farina som i denne perioden ble Ferraris utvalgte husdesigner
Suksessen med 250-modellen skulle skape grunnlaget for ekspansjon og modernisering i produksjonen av karosserier hos Pinin Farina i den fasen hvor selskapets ledelse gikk fra faren Battista til sÞnnen Sergio Pininfarina inn pÄ 1960-tallet.
Fra ren hÄndverksbygging fikk man seriemodeller som kunne bygges i hundrevis per Är, noe som skapte en gjensidig suksess for bÄde Ferrari og Pininfarina. BÄndene var tette i mange tiÄr, basert pÄ alt de fikk til pÄ 250-modellen.
HARMONISK: Den tofargede lakken forsterker inntrykket av hvor lett taket nÊrmest flyter oppÄ resten av karosseriet.
Men ogsÄ Vignale, Zagato, Scaglietti og Boano lagde noen av sine fineste verker pÄ Ferrari 250 i den kanskje vakreste epoken av italiensk karosserikunst pÄ 1950- og 1960-tallet.
Transatlantisk brobygger
Modellen skulle gi Ferrari et skikkelig fotfeste i USA, med smektende modellnavn som California Spyder, en favoritt blant poserende filmstjerner pÄ begge sider av Atlanteren. En California Spyder var definitivt bilen Ä ankomme ethvert luksushotell pÄ Den franske rivieraen pÄ 1960-tallet.
250 skulle befeste Ferraris posisjon som verdens fremste racingorganisasjon og sportsbilprodusent. En serie videreutviklede 250-modeller hentet hjem seire i verdens mest prestisjefylte landeveislÞp og utholdenhetslÞp pÄ bane: Targa Florio, Spa, Tour de France. Tourist Trophy og Le Mans for Ä nevne de viktigste.
TILBAKE TIL ITALIA: Zagatoen var pĂ„ Villa dâEste for ti Ă„r siden og kommer tilbake pĂ„ eksklusivt besĂžk nĂ„ i mai.
Ettertraktet vare
Heldigvis eksisterer langt de fleste av de rundt 2.600 Ferrari-eksemplarene som fikk 250-betegnelse den dag i dag. Tatt vare pÄ eller reddet av entusiaster opp gjennom tiÄrene hvor interessene var minimal. Tider hvor selv en 250 GTO var en ren bruktbil som kunne vÊre vanskelig Ä bli kvitt og ikke inngangsbilletten til verdens mest eksklusive bilklubb med potensielt kun 39 medlemmer.
I den andre enden av prisskalaen finner du 250 GT/E 2+2 som du kan fÄ i meget fin stand til i rundt tre millioner kroner.
Ikke helt pÄ 250 GTO-nivÄ, men langt oppe pÄ prisskalen for Ferrari 250 finner du definitivt Zagato Coupéen pÄ disse sider.
Ferrari og Zagato
Zagato hadde sin hovedbeskjeftigelse med Fiat, Lancia, Alfa Romeo og Maserati. Men Ugo Zagato og Enzo Ferrari hadde kjent hverandre helt fra den tiden Enzo Ferrari drev Alfa Romeos racingteam, Scuderia Ferrari, pÄ 1930-tallet. Blant annet med racerbiler med Zagato-karosseri.
NĂ„ hadde Ugo Zagatos to sĂžnner tatt over karosseri-virksomheten og de hadde ogsĂ„ kledd opp et 166 MM-chassis med sitt Panoramica-karosseri allerede i 1949. Elio og Gianni Zagato var begge aktive racere, og de fikk bygd om et par racebiler til for teamet Scuderia SantâAmbroeus i hjembyen Milano. Dog uten at det ble noen oppdrag for Zagato fra Ferrari selv.
Zagatos vakreste?
I 1955 introduserte Ferrari sin 250 GT med akselavstand pÄ 260 centimeter, hvor Boano skulle fÄ sin fineste tid med over 80 bygde karosserier til en moderne GT-utgave for veien. Scaglietti tok seg av utviklingen av et karosseri mer beregnet pÄ landeveislÞp, som Mille Miglia og Tour de France. Etter seier i det sistnevnte lÞpet fikk modellen det navnet.
Zagato fikk ogsÄ tilgang pÄ et slikt chassis, nummer 0515GT, og pÄ det bygde de noe av det vakreste som noen gang skulle kle et Ferrari-chassis. Eksemplaret var det fÞrste av det som totalt skulle bli fem lignende biler fra Zagatos verksted i 1956 og 1957.
HARDT LIV: Allerede fra den var helt ny i 1956 tok eieren Zagatoen ut i racing som her i konkurranse med bÄde Ferrari, Maserati, Mercedes-Benz, Fiat og Alfa Romeo pÄ Monza.
Eieren Vladimiro Galluzzi i Milano tok sin nyervervelse rett ut i racing bÄde pÄ bane og i bakkelÞp, samt i et par skjÞnnhetskonkurranser fra mai til oktober 1956. Deretter overlot han den til en Luigi Taramazzo som fortsatte den mildt sagt intensive bruken i bakkelÞp i hele 1958-sesongen i Italia fÞr den fikk en litt roligere tilvÊrelse helt pÄ slutten av 1950-tallet.
Til USA
Og som for sÄ mange eksklusive italienske sportsbiler, varte det ikke lenge fÞr sportsbilen ble lastet om bord pÄ et skip med kurs for California. Her hadde entusiasten Edwin Niles i Los Angeles spesialisert seg pÄ import av Ferrari, bÄde for egen fornÞyelse og for videresalg.
DOUBLE BUBBLE: Zagato-linjene er sÄ stramme og minimalistiske at taket mÄ ha kupler over fÞrer og passasjer.
Han hadde falt for den vakre Zagato-modellen, og via sine kontakter i Italia, snappet han den opp i 1960 og beholdt den til 1961 fÞr den ble solgt videre til fordel for en annen av de drÞyt 100 Ferrariene han importerte til USA som privatperson pÄ 1960-tallet.
Gjennom 1960- og 1970-tallet skiftet den eier et utall ganger, ikke minst siden Niles kjĂžpte den tilbake i 1963, 1965, 1971, 1973 og 1982. Da Ăžnsket Niles Ă„ beholde den, og han fikk Steve Tillack til Ă„ restaurere den fullstendig i 1983/84.
Kraftig verdistigning
I 1985 kunne du fÄtt kjÞpt den av Niles for 180.000 dollar. KjÞper var Erich Traber i Sveits, og innen han solgte den igjen i 1989 hadde prisen gÄtt mer enn tigangeren til 2,1 millioner dollar. Ny adresse, som for sÄ mange sportsbilklassikere pÄ den tiden, ble Japan fÞr markedet krakket fullstendig inn pÄ 1990-tallet.
ELEGANT: Ikke Ă©n detalj utvendig eller innvendig er misformet. Det er bare skjĂžnnhet.
Hva den nye eieren, mexicanske Lorenzo Zambrano betalte da han overtok den i 1991 vet vi ikke, men den vendt i hvert fall tilbake til Steve Tillacks verksted i Los Angeles. Der bygde Cemex-eieren opp en av verdens fineste Ferrari-samlinger, og dette eksemplaret var en av Ăžyestenene.
Den ble bÄde vist pÄ Pebble Beach og racet i Monterey Historic Races fÞr den var en del av Ferraris 50-Ärs jubileumsutstilling pÄ Petersen Museum i LA. I 1999 tok Zambrano og Tillack bilen til Italia for Ä kjÞre Mille Miglia.
Rett fÞr tusenÄrsskiftet klarte den tidligere fondsforvalteren og Zagato-entusiasten David Sydorick i Beverly Hills Ä overtale Zambrano til Ä selve den, privat og til en ukjent sum.
STOLT EIER: David Sydorick fra Beverly Hills har kanskje den mest utsĂžkte Zagato-samlingen i verden, og denne Ferrarien er en juvel.
Til Europa
I over 20 Ă„r har David Sydorick og kona gledet bĂ„de seg selv og andre med Ă„ ta bilen gjentatte ganger til Europa til blant annet Goodwood Festival of Speed, Mille Miglia, Louis Vuitton Classic Serenissima Run, Ferraris 60- og 70-Ă„rsfeiring og Villa dâEste i 2012, hvor vi var sĂ„ heldige Ă„ fĂ„ fotografere den eksklusivt.
FART: Detaljene speiler fart og funksjon.
NĂ„ er den igjen i Italia, hvor den i flere uker har vĂŠrt utstilt i det eksklusive klesmerket Larusmianis butikk i Milano, fĂžr den igjen vender tilbake til Villa dâEste 21. â 22. mai.
Da skal vi igjen fÄ gleden av Ä la Þynene gli over det vakre, stramme tofargede karosseriet i mÞrk blÄ underdel og hvitt tak med den legendariske «Double Bubble»-designen og la Þrene fÄ ta del i Ferraris vakre 12-sylindersymfoni. Bedre blir det ikke!
MAGI: Detaljdesignen av den bakre takstolpen er sÄ kunstnerisk vakker at det er rene skulpturen.