Er jeg bare bitter eller er det jeg tenker faktisk riktig?

Som mange andre kvinner er jeg dyktig i å overtenke. Så ekstremt faktisk at jeg har pådratt med flere psykiske lidelser og en personlighetsforstyrrelse, og jeg har ikke hatt pause fra behandling hos psykolog på iallefall 10 år. Løpet er egentlig kjørt for min del, kommer nok alltid til å være syk, men nå begynner ting virkelig å gå ille her syns jeg….. 

På grunn av at jeg er så redd for å bli kjent med mennesker og å faktisk stole på noen, så har jeg jo hatt lite til ingen kontakt med andre mennesker de siste par årene. Jeg har jo kontakt med kolleger på jobb og familien min (til en viss grad), men når det kommer til venner, kjæreste osv, så er det håpløst. Jeg får en intens følelse av at noen bare er ute etter å bruke meg eller manipulere meg, samt bedra meg, så snart de prøver å ta kontakt. F.eks begynte jeg på et nytt studiested nå i høst og en kvinne kom bort å hilste på meg. Kun meg. Selv om hun ikke kjente alle der, så var det kun meg hun hilste på (jeg er kvinne selv). Dette syns jeg var rart, så jeg unngikk henne hele første uka. Hun prøvde dog ikke ta initiativ til noe, men jeg så at hun noen ganger prøvde å få øyekontakt. Denne kvinnen har flere venner på trinnet, jeg har sett henne prate med mange, hun sitter aldri alene osv. Jeg sitter jo alltid alene, men jeg har valgt det selv og unngår folk som pesten. 

Dette er litt dumt, for jeg vil jo gjerne ha venner. Jeg har ikke hatt en venninne siden jeg var i midten av tenårene. Nå er jeg 25 år. Kjærester har jeg hatt, av en eller annen merkelig grunn. Jeg er ganske naiv, og lar meg lett manipulere, og jeg blir derfor bare mer og mer forsiktig med mennesker. Mitt siste forhold var en god erfaring for meg, jeg tror ikke han var ute etter å bruke meg eller hadde noen baktanker med forholdet vårt. De andre forholdene jeg har vært i derimot…. 

I løpet av de siste månedene så har jeg lest på ulike forumer, i kommentarfelter på nettaviser, sett dokumentarer, vært innom grupper på facebook, og jeg har begynt å bli litt skeptisk til menn. Nå er jeg minst like skeptisk til kvinner, men nå er det ikke slik at jeg vil at kvinner skal være en stor del av livet mitt – en potensiell kjæreste derimot. Og jeg er jo heterofil, glad i menn og kjærlighet og sex. Men jeg tror jeg har blitt inhabil når det kommer til å føle på gode følelser ovenfor det motsatte kjønn, for jeg føler kun… Misnøye. F.eks her en dag så jeg en veldig flott mann i byen. Vanligvis ville jeg jo «dåna» og blitt litt forlegen, men i stedet tenkte jeg at han sannsynligvis ser på kvinner som bruk og kast, og siden han var åpenbart kjekk er han nok heller ikke lojal og er av typen som faller lett for fristelser. Jeg merket at jeg tenkte ganske negativt, og plutselig var han ikke så kjekk lenger. Da ble jeg litt flau, for det er ikke fint å tenke slik, jeg har alltid vært den som tenker godt om alle. Naiv som faen har jeg alltid vært også. Jeg føler alle menn som prøver å bli kjent med meg har en baktanke og at jeg i deres øyne bare er en liten dritt som de kan gjøre hva de vil med, og at om jeg prøver å sette grenser eller stå opp for meg selv så vil de stikke. At uansett hva jeg gjør så vil der alltid være noen andre mennene drømmer om, at jeg ikke vil leve opp til deres forventninger no matter what. 

Jeg har aldri opplevd at en mann er lojal mot meg. I mitt forrige forhold trodde jeg for første gang at jeg hadde møtt en mann jeg kunne stole på. Dessverre så begynte han jo å sende nakenbilder av seg selv til andre kvinner og flørtet med de over nettet og på snapchat, selv om vi hadde sex og forholdet generelt var bra. Han hadde ingen forklaring på hvorfor han gjorde det heller. I alle andre forhold har mannen vært utro. Dette har vært på punkter i forholdet hvor alt har vært bra, tro meg, jeg har gått MYE i meg selv og forholdene. Kunne forstått det om ting gikk til helvete og forholdet var tamt, men det var ikke det på de tidspunktene daværende partnere var utro. Det er utrolig sårende. 
 

Så klart har jeg også daddy issues. Dårlig forhold til far, voks opp uten at han deltok i oppdragelsen av meg, alltid skuffet han og aldri vært bra nok for han. Jeg har aldri vært bra nok for folk flest. Er en udugelig dritt. Så hva gjør jeg nå som jeg holder på å bli bitter? Jeg har ganske vonde tanker om menn og jeg liker det ikke, kjenner ikke helt igjen min egen tankegang. Nå skal det sies at jeg tenker jo ikke bedre om kvinner, men slik har det vært hele livet, jeg ble mobbet og utfryst av jenter i oppveksten, hadde noen få jentevenninner i midten av tenårene men det er det. Har aldri erfart at et menneske er 100% til å stole på. Har alltid blitt dolka i ryggen. Ble mobbet av gutter i oppveksten også, og det som gikk igjen var at de gjorde narr av meg. 

Hva skal jeg gjøre med det her? Må jeg bare la det gå sin gang og innse at jeg blir ei bitter, fæl kjerring som samfunnet ikke vil ha og som til slutt tar livet av seg selv? Hvordan slutter man egentlig å tenke? 

Anonymous poster hash: caad9…72b


Les hele artikkelen